cover

Full Tilt

Lil' Ed & The Blues Imperials

CD (2008) - Alligator / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues

Spor:
Hold That Train
Housekeeping Job

Don't Call Me
Check My Baby's Oil

First I Look at the Purse

Love Don't Live Here Anymore
Life Got in the Way

Candy Sweet

Woman, Take a Bow
My Baby Moves Me
Dying to Live

Open Invitation

Every Man Needs a Good Woman

Take Five

Referanser:
Hound Dog Taylor
J.B Hutto
Magic Slim
Eddy Clearwater

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Stivnet Chicago-blues

Lil Ed forvalter en mektig arv, men makter ikke å skape liv i en sjanger som kan bli en tvangstrøye hvis den ikke tilføres noe ekstra.

Med en tittel som nærmest kan oversettes med "full pupp" på norsk, skulle en vente en skikkelig fest på Lil' Ed & The Blues Imperials nyeste plate, utugitt på selveste Chicago-blues selskapet Alligator. Og hvis du med fest mener masse lyd/bråk og røre, så kan man si at Lil' Ed og hans kumpaner har lykkes. Men en kjapp kvalitetskontroll avslører mange mangler under panseret og indikasjoner på at Full Tilt ikke leverer det som kreves for å holde liv i en gammel ærverdig sjanger som svært mange bluesband forsøker å beherske, men få egentlig får til skikkelig.

Lil' Ed plasserer seg trygt i gata til Hound Dog Taylor og sin onkel J.B Hutto; det vil si mye tung slide gitar og et blytungt komp. Men de nevnte karer og folk som Magic Slim forvekslet ikke villskap og energi med mye lyd, noe Lil' Ed gjør. Han får det rett og slett ikke til å groove. Jeg opplever dette som en slags bastardisert versjon av Chicago-bluesen. Ikke misforstå; jeg liker folk som Magic Slim og selv tidlig George Thorogood, som ikke legger noe mellom og lar det stå til, men de får det ofte til å svinge voldsomt, noe Lil' Ed ikke makter. Hvert fall ikke på denne plata.

I tillegg er lyden på Full Tilt av den gamle Alligator-skolen. Det vil si for mye diskant og generelt for skarp lyd. Dybden i uttrykket uteblir til fordel for en lettvint lydvegg. Det er tross alt enkelt å lage mye lyd. Utfordringen er å skape nyanser og små eksplosjoner. Lil' Ed kjører stort sett på ett gir, selv om låtene hvert fall til en viss grad er varierte. Det hviner i gitaren, bassen spretter omtrent ut av kabinettet og trommisen hamrer vilt på cymbalene nesten hele tiden. Også vokalt går det stort sett på full guffe i låt etter låt.

Sterkest på Full Tilt er Don't Call Me, som har et visst gyng, den Elmore James inspirerte Love Don't Live Here Anymore, Candy Sweet, som er en rocker med noe mer dempet slide gitar og dempet pianospill i bakgrunnen og Open Invitation med en stram blåserrekke som skaper variasjon i utrykket og et utfyllende piano.

Jeg tror nok Lil' Ed vil egne seg bedre live enn på plate, og på en svett bar kan nok denne musikken gjør vei i vellinga, spesielt etter noen bayere. Men på plate synes jeg det er relativt slett. Det blir for mye lyd og for lite sjel. Men for blodfans av Chicago-blues som bare må ha noe nytt påfyll i platehyllene kan kanskje Lil' Ed duge. Jeg for min del har vel minst en meter med andre CDer som jeg synes formidler South Side Chicago-blues bedre enn denne.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete

(TV5)

Elektrisk støy: (u)ønskede variasjoner i strøm og spenning som opptrer sammen med elektriske forsterkere og apparater for signalbehandling.

Flere:

Broadway Project - The Vessel
Shining - Grindstone