cover

Jookbox Charade

Vidar Busk

CD (2007) - Blue Mood / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
New Orleans blues / Rhythm & blues / Rock'n'Roll

Spor:
The Message...
Big Chief
Junko Partner
Years Since Yesterday
Good Night Moon
When Did You Leave Heaven
Red Lipstick
New Suit
Only You
Keep On Loving Me Baby
Mardi Gras In New Orleans
...From the Voo Doodz
Town Without Pity
Charade

Referanser:
Dr. John
Professor Longhair
John Campbell
Chuck Berry
The Paladins
The Seatsniffers
T-99
The Meters

Vis flere data

Se også:
Venus, Texas - Vidar Busk (2001)
Atomic Swing - Vidar Busk & His True Believers (1999)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Funky jubileum

Vidar Busk feirer 20 år som artist med en reise som starter i New Orleans, går via Texas og ender på en jazzklubb i LA.

Det er ikke lett å bli klok på denne musikalske vidundermannen. Alle har vel hørt historien om hvordan Vidar ble plukket opp som gitarist av Florida-bluesmannen Rock Bottom som 16-åring og aldri så seg tilbake. Siden da har han revitalisert den norske bluescenen med tre album på Blue Mood og så spredd vingene musikalsk med en CD-trilogi som stort sett fikk ovasjoner i pressen. Nå er han tilbake med et album som på sett og vis skal oppsummere artisten Vidar Busk. Det er blitt en interessant og svingende plate, selv om det finnes smårusk.

Det første som slår en på denne utgivelsen er at Busks reise nå er kommet til New Orleans, noe jo også tittelen for så vidt bærer bud om. De to første sporene er som snytt ut av nesa til Dr John, karakterisert av doble trommer og en fremtredende og særegen basslyd, oppnådd ved å montere en Fenderbass mikrofon på en ståbass. Gitaren er selvsagt mer dominerende enn hos Dr John, men det umiskjennelige groovet er ikke til å ta feil av. Back alley back-up vokal minner også om the Night Tripper. Vi snakker om prima New Orleans R&B med voodoo innslag. På Junco Partner synger Busk sogar som Dr John. Busks sløye måte å synge på passer utmerket til denne type musikk.

Years Since Yesterday viser at Busk langt fra har glemt eller forlagt bluesen. Den er også et bevis på at Busk må være en formidabel Paladins-fan. På Atomic Swing covret han Hold On, mens Jookbox Charade byr på Years Since Yesterday og Keep On Loving Me Baby. Sistnevnte er riktignok en Otis Rush-komposisjon, men den foreligger her i Paladins-tapning. Busk evner likevel å sette sitt preg også på Years Since Yesterday, ikke minst med de herlige blåserlinjene. Det er Erlend Gjerde som står for de utrolig fete blåsearrangementene på hele plata, som er med på å løfte albumet betydelig, slik de gjorde på Atomic Swing.

Goodnight Moon fra Venus, Texas får New Orleans overhaling og fremstår kul, men kanskje ikke essensiell. When Did You Leave Heaven er noe så utypisk som en pianoballade, som jeg vel ikke helt forstår hva gjør på plata. Det er fint spilt, bevares, men Busk er ikke en vokalist som alene kan løfte en slik naken levering. Jeg skjønner rett og slett ikke helt vitsen med å inkludere denne. Så kommer en brutal revansje med en avsindig svingende nyinnspilling av Red Lipstick fra Atomic Swing. Denne versjonen er kanskje enda råere, med Chuck Berry-intro, bajas-spill av Sveen på ståbass og en forrykende blåserrekke. Grepskiftene og taktomslagene kommer som perler på en snor, avløst av villstyrlig sologitar av Busk. Da det hele avsluttes med en Lonnie Mack-pastisj, er det bare å bøye seg i støvet. Her har Busk er gulvfyller for all fremtid i konsertsammenheng!

I New Suit er det Mardi Gras i studio med funky rytmer og sirlig bluesløp på gitaren. Ikke mange leverer New Orleans rytmer på denne måten i Norge. Så følger singelen Only You, som er kanskje et av de beste eksemplene på hvordan Busk og bandet fusjonerer ulike stilarter til en salig blanding av blues, The Meters og karibiske rytmer. I sin solo hopper Mr. Busk ubesværet gjennom forskjellige stilarter i sin lek med sjangere, som alle som har sett han live vil kjenne til. Utrolig groove (igjen) og en lek med rytmer og blåsere gjør dette til et av albumets højdare.

Keep On Loving Me Baby er rett og slett en særdeles kul låt som Busk ikke gjør skam på, med sitt blendende gitarspill. Han synger også meget bra her. Mardi Gras in New Orleans er som tittelen sier mer slepen musikk fra the Big Easy. Busk tar jo noen sjanser ved å covre disse evergreenene fra New Orleans musikalske skattkammer, men jeg synes han kommer veldig godt fra det stort sett. En viss mangel på variasjon synes jeg dog det blir, selv om Town Without Pity er noe helt annet enn resten av plata. Tydelig inspirert av Brian Setzers versjon, er dette en godbit, komplett med Beach Boys-vokal og fine greier.

Låta Charade blir bare tull fra Balla Jazzhus, men helhetsinntrykket fra Jookbox Charade er i aller høyeste grad et velkomment gjenhør med Busk og en verdig oppsummering av hva Busk står for musikalsk. Gjennomført høy musikalsk nivå og et utpreget rytmisk plate trekker opp, mens en viss overvekt av New Orleans-rytmer, og, tør jeg si det - ja det gjør jeg, litt for lite ekte blues etter min smak trekker noe ned. Jeg ser noen kritikere savner utvikling hos Busk?! Fuck utvikling – bra musikk er vel bra musikk? Det er bare å kjøpe dette albumet og glede seg til å se Busk live med Da Voo-Dudes.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kråkesølv - Trådnøsting

(Diger)

Stilsikkert, kreativt og bemerkelsesverdig fra Kråkesølv, som gjør den beste norske debuten på årevis.

Flere:

Richmond Fontaine - Post to Wire
Radical Face - Ghost