cover

Meet the Pipettes

The Pipettes

CD-EP (2006) - Memphis Industries / V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Pop / Retropop / Alternativ / Indiepop

Spor:
Your Kisses Are Wasted on Me
One Night Stand
Because It's Not Love (But It's Still a Feeling)
Judy
Dirty Mind

Referanser:
The Bangles
The Go-Go's
The Ronettes
The Crystals
The Shangri-Las
The B-52's

Vis flere data

Se også:
We Are The Pipettes - The Pipettes (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Kjærlighet av første grad

The Pipettes gjenskaper fordums tid. Ikke substansielt, men hekter seg likevel fast.

Én ting jeg har gått og lurt på i det siste, kjære leser:
Er ikke Bananaramas Love in the First Degree egentlig en jævlig fiks poplåt?
Sånn rent objektivt sett?
Klistrer seg til hjernebarken som Hubba Bubba.
Klorer seg fast med alle mulige midler, og slipper ikke taket før mange dager senere.
Etter først å ha repetert det avsluttende refrenget, med modulering og hele pakka i cirka to timer.
Man glemmer jo ikke sånt.

I de fleste andre tilfeller er klister på hjernen mest en plage.
Ta Yellow submarine, for eksempel. En ren plage. Den gir meg utslett.
Lemon Tree. Macarena. Bombadilla Life. Eksemplene er mange
Love in the First Degree, derimot, er ikke av den sorten. Smittende, javel, men man blir ikke grinete og tverr av den grunn. Love in the First Degree er pastell og plastikk. Billig tenåringslykke. Med en beat, eller rettere sagt; forsøket på en beat, av en trommemaskin av aller billigste sort, samt masse synthtull og overdrevne vokalarrangementer som varer og varer. Og varer. Dessuten datet hun ene Paul Gascoigne en gang. Når jeg tenker etter tror jeg nesten det var derfor de brøt opp og la ned hele bandet. En vandrende katastrofe, den mannen.

Teksten er forresten et kapittel for seg. I popsammenheng er den på linje med elg i solnedgang eller tankefull, furbitt sjøulk med snadde:

Last night, I was dreaming
I was locked in a prison cell
When I woke up, I was screaming
Calling out your name

And the judge and the jury
They all put the blame on me
They wouldn't go for my story
They wouldn't hear my plea

Only you can set me free
'Cos I'm guilty (guilty)
Guilty as a girl can be
Come on baby can't you see
I stand accused of love in the first degree.

Nydelig. Og ikke så rent lite tåpelig. Men moro!
Forresten vil jeg også svært gjerne også trekke fram Bangles' Manic Monday og Kim Wildes Kids in America mens jeg nå først er i gang med mimringa, siden de er sommerhits fra det samme pastellfargede, permanentfønede tiåret, og også er fremført av det annet kjønn.
Skamløse låter, begge to.
Umulig å glemme på flere uker.

Hvilket bringer meg over på The Pipettes.
Også de lager tyggegummipop som legger seg på minnet.

The Pipettes are Gwenno, Becki and Rose, står det å lese i omslaget. Meet the Pipettes heter EPen. Jeg tror du vet sånn omtrentlig hva du har i vente.

Det oser 60's girlgroup av dem. Prikkete kjoler, hårbøyler og masser av cocky sjarm. Det oser The Shirelles, The Crystals og Shangri-La's. The Jaynettes, The Bobettes og ikke minst The Ronettes, Phil Spectors forsøkskaniner i sitt grandiose wall of sound-prosjekt. Mannen som sendte Brian Wilson hastende tilbake til pianoet i sandkassa hver gang han slapp noe nytt ut av sitt studio.

Førti år senere forsøker The Pipettes å gjenskape denne forgagne magien. De klarer det faktisk et stykke på vei, selv om man innrømmelsesvis mer enn aner en svak aroma av pastisj.

Den fader etter hvert, rett og slett fordi Gwenno, Becki and Rose har brukt alle triksene i boka og fulgt dem slavisk og til punkt og prikke, og i tilegg forsøkt sette sitt eget personlige preg på alle fem spor. Blant annet har de hørt på bysbarna i Go! Team, og inkorporert litt av disses kaospreg. Brighton er omtrent det eneste stedet i verden disse jentene kunne kommet fra. Hadde de vært fra Hamar hadde jeg ikke trodd på dem et sekund. Men fordi Brighton er en by av mennesker som lever om natta, i kasinoer og nattklubber, og i amerikanske diners om formiddagen slafsende på en kickerbocker, som ser ut som en eneste smeltedigel av amerikansk og engelsk populærkultur, av trash, brukskunst og jukebokser, samt det faktum at alle jentene ser ut som de har kommet direkte ut av settet til American Grafitti, virker det helt naturlig at Pipettes låter som de gjør.

Det som er her tror jeg på.

Mye også fordi de låner fra de beste syerskene i tekstilklassen, The Ronettes. He's the leader of the pack, sang Shangri-La's. Be My Baby, sang the Ronettes mens de så bikerne rett i øynene. Og holdt blikket. Ronettes var de første som hadde baller nok til å snakke direkte til gutta, og ikke bare tiske og hviske seg imellom. Your Kisses Are Wasted on Me, synger The Pipettes i den stolte tradisjonen etter dem. På andre låter synger de igjen om gutter og dårlige sjekketriks, eller deler hemmeligheter og indre betroelser til hverandre, som var EPen en slags skoledagbok med venner-for-alltid-erklæringer.

Vokalmessig er det nok å glede seg over. De synger samstemt og sukkersøtt, roper og kauker i kano. Hojer flerstemt i alle kanaler, bygger oppunder med drønnende og kaotisk perkusjon, kaster inn en blødende enstrenget gitar i miksen og skaper i det hele tatt et salig rotete og melodiøst lydbilde full av fine kontraster og temposkifter.

Best er One Night Stand. Fiffig og naiv tangentbruk, heftige sha-la-la-koringer. Ooh og aah i hopetall. Call and response mellom forsanger og kor. Og slutten høres ut som tribunesang. Because It's Not Love (But It's Still a Feeling) låner bassen til Ben E. King, apachegitaren til The Shadows, atmosfæren fra Wigan eller Sheffield, harmoniene til Diana Ross and The Supremes, og isper det hele litt klapping og sør-engelsk sommerstemning.

De to siste låtene, Judy og Dirty Mind, er begge akustiske, hvilket gir det hele litt mer a capella-preg og et mer strippet lydbilde, naturlig nok. Førstnevnte kommer med knipsing og annet tar-det-man-har-snadder, mens sistnevnte når som helst truer med å skli over i B-52s eminente Roam, hvilket vel ingen egentlig bør ha så mye imot. Mye sjarmerende tangentplingplong, bøtteballettperkusjon, vispende, raslende tamburiner og annet godis tre minutter senere, og The Pipettes takker for seg med et pling.

Jeg skulle kanskje gjerne sett at de hadde inkludert fortidige karstykker som In The Bleak Midwinter og I Like a Boy in Uniform (School Uniform), men de finner man vel alltids på webben et sted. 14. juli kommer angivelig debutalbumet. I mellomtiden er dette en særdeles tasty smakebit, og et hyggelig akkompagnement til sommeren. Flyktig er det, og ikke veldig substansielt, men på sitt beste umulig å ikke nynne på i dagevis etterpå.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sufjan Stevens - The Age Of Adz

(Asthmatic Kitty)

Ikke engang Sufjan Stevens kommer seg unna med autotune, men heldigvis er de seksti minuttene før sjokket av ypperste klasse.

Flere:

Stars - Set Yourself On Fire
Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser