cover

Humblin' (Across America)

The Orange Humble Band

CD (2000) - Laughing Outlaw

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folkpop / Alternativ / Gitarpop / Powerpop

Spor:
Vineyard Blues
What's Your Crime
On Our Way Back Home
Any Way You Want It
One Hour's Lonely Play
Better Just Fake It
Listen Up!
Annie Run Run Run
The Ballad of Gospel Sam
Can You Imagine
Freewheelin'
Skyway Believin'
Crescent City Ball Park Theme
The Way She Moves
Come Try This

Referanser:
Beach Boys
Big Star
The Posies
Golden Smog
Uncle Tupelo
The Byrds
The Someloves

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Groovy sørstatsstuing

Fantastisk gjenutgivelse av en fullstendig forbigått skattekiste. Dedicated to the sound of the south (ol' spoons).

La oss avklare de faktiske forhold først, så man slipper å rekke opp en hel masse garn senere: The Orange Humble Band er noe så nær som realiseringen av en våt drøm for alle de som har ligget med ørene klistret til amerikanske college radio-stasjoner på 80-tallet. Som har ønsket at ting kan bli som de var før Kurt Cobain sparket trommemaskiner og Roland-synthesizere til helvete vekk og én gang for alle trakk undergrunnen opp i dagslyset.

Tilhengere av powerpop og kimende gitarpop vil naturligvis kjenne igjen flere av aktørene. Primus Motor og låtskriver Darryl Mather opererte i sin tid i australske Someloves. Ved sin side har han ringreven Mitch Easter, gitarist og vokalist i semi-legendariske Let’s Active, samt produsent på R.E.M.s Chronic Town (1982), Murmur (1983) og Reckoning (1984), for øvrig i spann med Don Dixon, som også slenger innom her som aller snarest. Darryl Mather har også fått med seg landsmannen Anthony Bautovich (The Lonely Hearts, Coronet Blue, The Forrester) på gitar og harmonisang. Og fremst på podiet, strippet for sin vanligvis ringende gitar, finner vi ingen ringere enn tidvis Posies-frontmann/tidvis omreisende R.E.M.-supplement Ken Stringfellow, som ikke har annen funksjon enn å gjøre en lysende jobb på vokal.

Disse fire er kjernen i bandet. Med seg ut i striden har de også Big Star-og Golden Smog-trommis Jody Stephens, bassist Jamie Hoover (The Spongetones), pianist og organist Spooner Oldham (Dan Penn, Aretha Franklin, Neil Young), samt Jim Dickinson, produsent av album til størrelser som Green On Red, Giant Sand, Rolling Stones, North Mississippi Allstars og Big Star, samt medvirkende på flere av de samme som instrumentalist. Man kan bli himmelfallen av mindre.

Spilt inn i Memphis' legendariske Ardent Studios - som har husert Big Star, The Replacements med flere gjennom slekters gang - i løpet av sommeren 2000 er Humblin' (Across America) gjenutgivelsen av et album som først ble sluppet i Australia på slutten av selvsamme år, og i Europa ett år etterpå. Med fjorårets gjenforening av først The Posies, dernest Big Star, har Laughing Outlaw nå sett sitt snitt til å relansere denne utgivelsen - til forlystelse og muntre utrop fra oss som gikk glipp av den ved forrige anledning. Selvfølgelig er det litt betenkelig, og ikke minst foruroligende, at slike skattekister som dette får ligge uoppdaget i flerfoldige år uten at man tar notis av det, men altså: Bedre sent enn aldri.

Med et slikt kobbel av giganter er det naturlig nok vanskelig å skille klinten fra hveten. Dog er det ikke til å komme forbi at Ken Stringfellow gjør en gjennomgående formidabel innsats på vokalsiden, fra innledende Vineyard Blues (Remembering Loudon) til Come Try This avslutter festen vel 50 minutter senere. Angivelig var han så fornøyd med egen innsats at han like godt kjøpte med seg mikrofonen hjem, og om det lyder som en digresjon, så vit da at Stringfellows vokalarbeide på Humblin’ er mer enn et kapittel for seg selv. Han skifter mellom inderlig, ektefølt, skjør, sår, nostalgisk, romantisk, melankolsk, eksaltert med en tilsynelatende letthet som synes reflektere Mathers låter lik speilet på en vegg.

Mens Mather utvilsomt henter inspirasjon fra mye av fortidens storslagne amerikanske powerpop, har ikke Mather glemt i hvilket studio og i hvilken del av USA han er i. På "Humblin..." har han dyppet store og rikt orkestrerte poparrangementer i en deilig stuing av soul, twang og groove, rørt og servert av blant annet Spooner Oldham og Jim Dickinsons groovy, dampende Professor Longhair-aktige tangentspill - som hørt på What’s Your Crime og country-rockeren Better Just Fake It. Hoovers funky bassganger albumet igjennom, de svette, muskuløse blåserekkene, og Jody Stephens vekselvis drønnende, vekselvis kattemyke omgang med trommene bare underbygger inntrykket av gloheit sommerdag i Memphis.

Å ta for meg alle femten spor i detalj akter jeg ikke, spesielt siden det er vanskelig å måtte nedvurdere enkelte spor i forhold til andre - her er så alt for meget å glede seg over, så alt for mye vidunderlig, harmonistemt pop av godt hjerte og sjel til at man kan se seg råd til å forbigå spor. Men la oss i hvert fall nevne kostelige On Our Way Back Home, komplett med store ba-pa-ba-koringer, underskjønn crooning, jublende refrenger, knivskarpe jingle-janglegitarer, call-and-response og jeg vet ikke hva - i tillegg til Stringfellows smukke vokalarbeid og Jody Stephens sugende drønn. I kontrast til denne finner man melankolske perler som Vineyard Blues og Can You Imagine - sistnevnte drar riktignok til med noen kanskje ikke veldig melankolske Little Feat-aktig gitarpassasjer, men hør, ja virkelig hør bandets crooning i bakgrunnen til Stringfellows nesten paroleverdige 'don't fade away' i det låten stille toner ut - det er til å felle tårer i pilsen for.

What's Your Crime og Listen Up! kommer på sin side med New Orleans-blås og sørstatssoul, tangenter og smygende pedal steel-linjer dansende i bunn under en Stringfellow som selvsagt behersker også slike mer trad-country-pregede arrangementer. Vi nevner også The Way She Moves, et stykke powerpopgospel med islett av psykedelia og Stringfellowsk gladkauking, nært opp til hva han ellers bedriver tiden med i The Posies. La oss heller ikke glemme One Hour's Lonely Play og Can You Imagine, to pasjonsfylte og vemodige låter hvor Stringfellow virkelig får lov til å utfolde seg. To korte instrumentaler i form av The Ballad of Gospel Sam og Crescent City Ball Park Theme er mer for stemningsskapere å regne vil jeg tro, men sklir fint inn blant albumets øvrige låter.

"Humblin..." toner ut med Come Try This, full av twang og grom steelgitar og et behersket, stringent gitartema samt noen underlige, men like fullt besnærende stratosfæriske romlyder fra Hoovers dulcimer - det hele som om David Bowie skulle jammet med The Flying Burrito Brothers på sitt mest poppete, og med Wilsonbrødrene satt til å kore og George Martin til å fly rundt i studio. Et økseslipt, seigt og voldsomt riff fra Mitch Easter senere avslutter Stringfellow denne imponerende oppvisningen: 'Try to lose your mind on this,' heter det sorgmuntert, mens lyttere over den ganske klode får kravlet seg opp på beina igjen.

Lysende, rett og slett lysende. Og en klokkeklar kandidat til årets re-issue 2006. I hvert fall i pop-kategorien.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4

(Mego)

Jeg er glad. Jeg synger. Og 1,2,3 nydelige kutt fra alternativscenens vidunderbarn.

Flere:

The Clientele - Strange Geometry
Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók