cover

Whatever People Say I Am, That's What I'm Not

Arctic Monkeys

CD (2006) - Domino / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Britpop / Indierock / Post-punk

Spor:
The View From the Afternoon
I Bet You Look Good on the Dancefloor
Fake Tales of San Francisco
Dancing Shoes
You Probably Couldn't See for the Lights But You Were Looking Straight at Me
Still Take You Home
Riot Van
Red Light Indecates Doors Are Secured
Mardy Bum
Perhaps Vampires Is a Bit Strong But...
When the Sun Goes Down
From Ritz to the Rubble
A Certain Romance

Referanser:
Art Brut
The Libertines
Babyshambles
Franz Ferdinand
The Jam
Kaiser Chiefs
The Futureheads
Brakes
Maxïmo Park
The Rakes

Vis flere data

Se også:
Humbug - Arctic Monkeys (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Northern Soul

Tidvis lyden av en nattklubb i Sheffield en fredag i januar, tidvis en krangel på veien hjem.

Foreløpige høydepunkter i den britiske nypostpunken: a) Franz Ferdinands debutalbum tidlig i 2004. Katalyserer med dette en omfattende trang til å tilfeldigvis la seg inspirere av Gang of Fours album fra 1979, Entertainment! b) Sunderland-gruppen The Futureheads selvtitulerte debutalbum, med huggende og voldsomt medrivende Le Garage til å sparke i gang balletten. c) Videoen til Kaiser Chiefs Everyday I Love You Less And Less. Veksler mellom lealaus skjelettdans og en greasy spoon café-setting hvor man nesten forventer å høre Richard Grant i Withnails skikkelse i bakgrunnen: "Balls. We want the finest wines availible to humanity. We want them here and we want them now. And we want cakes!" d) Maxïmo Parks Apply Some Pressure, en ode til det som tærer opp vokalist Pauls Smith innenfra: "You know that I would love to see you in that dress / I hope that I will live to see you undressed / The every day is part of what consumes me/ The hate I feel is part of what fuels me." e) The Rakes følger opp på senhøsten 2005 med Capture/Release, en skitten, svett og smussete hyllest til livet i The City, farget av ølflekker og i The Clash' ånd. Legg ellers til Art Brut, Wilderness, Bloc Party, Razorlight, Hard-Fi, Editors, Hope of the State, og - pust!pes!- Test Icicles, og du skulle være høvelig godt forspent. Samt veldig lei, sannsynligvis.

Og nå, altså, siste skuddet på stammen, som knapt ville eksistert uten alle ovennevnte band; Arctic Monkeys fra Sheffield. Stålbyen Sheffield. Hovedleverandør av kniver og gafler til Europa i flere tiår, og fortsatt dets største stålprodusent. Byen der smogen lå tett som i en filmatisering av en Sherlock Holmes-roman. Byen hvor Jarvis Cocker i Pulp vokste opp i misbilligelse på 80-tallet, hvor han kikket rundt seg og så viktorianske idealer vaie i vinden mens gruvearbeiderne streiket og fagforeningslederne raste mot Maggie Thatcher.

Det er fra denne byen tenåringskvartetten Alex, Jamie, Andy og Matt kommer, ti år etter Cockers herlig foraktfulle Common People, låten med britpopens i særklasse sanneste, mest poengterte fem minutter, denne voldsomme tiraden mot alle som syntes det virket stas å vokse opp på hat og lim i kommunale leiligheter, som synes "poor is cool": "You will never understand how it feels to live your life with no meaning or control and with nowhere left to go."

Arctic Monkeys på sin side låter mindre som Pulp og mer som en eggende blanding av alle bandene vi nevnte tidligere, pluss noen ekstra av fin gammel årgang, kastet inn for den rette balansen. Alex Turner høres ut som Sheffields vokale mellomting av Julian Casablanca i The Strokes og Eamon Hamilton i kriminelt oversette Brakes. Gitarene danser og ryster og slår lik Franz Ferdinands Take Me Out, ska-elementene lener seg på tradisjonell Specialsk two-tone, Clash og The Libertines, det av og til heseblesende tempoet skuer mot The Hives, mens attityden og den lett hovne innstillingen hviler på tja, alt du kan tenke på av britiske gitarband siden Paul Weller og The Jam.

Født av internettrevolusjonen, av jungeltelegrafen og av hypemaskineriet ble de i fjor høst varslet som det neste nye, trass i kun en ussel singel. I en alder av 19 har vokalist Alex Turner nå blitt døpt "Coolest Person on the Planet." Bandet selv har fått merkelappen "The Most Important Band of Our Generation." Med andre ord; NME har vært på banen igjen, med omtrent like mye subtilitet som et løpsk godstog gjennom Drivdalen. Slikt er det ikke lett å skulle hanskes med om man fortsatt er sist i tenårene. Fotfestet kan lett glippe, hodet kan havne i det øvre skylaget. Vel, den tid, den sorg. Først skal guttene slippe dette albumet, så skal de slippe sin tredje singel, When the Sun Goes Down, som med all sannsynlighet kommer til å bli den første låten noensinne om prostitusjon i South Yorkshire-distriktet som øyfolket sender til Top of the Pop Charts. Det alene er nesten god nok grunn til å tilgi dem for James Blunt.

Til å komme fra en 19 år gammel penn er When the Sun Goes Down en bemerkelsesverdig skarp observasjon, full av vidd, sosial iakttakelsesevne og halvt motvillig klassetilhørighet. Den starter i valsetakt, kaster seg ut i et ras av singalong-piggtrådpunk og gode porsjoner snotty og nasal Sheffield-snerr, før den avslutter på en sår topp: "I hope you're not involved at all." Se forøvrig videoen på Dominos hjemmesider - et skittenblekt, gustent møte med håpløsheten og desperasjonen i de britiske council estates i grenseland mellom The Streets og Mike Leighs skittenrealisme.

Det som kommer er uansett én ting, hva som har vært en annen, og I Bet You Look Good on the Dancefloor var en regelrett lysende utblåsning av ungdommelig energi og råskap da den først kom senhøsten 2005. Knappe fire måneder senere låter den fortsatt som kulmineringen av nypostpunken, som det som alt annet pekte mot. Akkurat dén følelsen varer sikkert ikke lenger enn til februar, men det får så være, man lever jo i nuet, og nuet kommer ikke igjen. Derfor blir det å skråle med, høyere, høyere og stadig mer skjærende, til det hele nesten bikker over i det hinsidige i det bandet passende nok går fullstendig apeshit i det rene raserianfall av et avslutningsparti.

Mer som har vært: Fake Tales of San Francisco, et herlig breial og sleivkjeftet kunne-vært-steinkast-i-glasshus om scenesters og hipsters, wannabee rockstars og rævva band på scenen ("The band were fucking wankered, i'm not having a nice time!"), på sleskt dobbelttalende manér:

There's a super cool band yeah
With their trilbys and their glasses of white wine
And all the weekend rockstars in the toilets
Practicing their lines…

… som etter hvert leder til følgende stønn:

And yeah, I'd love to tell you all my problem
You're not from New York City, you're from Rotherham
So get off the bandwagon, and put down the handbook

Vel, det var singlene. Men soga ender ikke der. Akkurat som Pulp lekte seg med en blanding av nye tanker og gammel stil leker også Arctic Monkeys seg på Whatever You Say I Am, That's What I'm Not; med 2006 pakket inn i lyden av 1981. Best høres dette på A Certain Romance, en vekselvis hånende, vekselvis tilgivende observasjon av et underlig sosialkulturelt fenomen i Storbritannia, det omgripende chav-fenomenet (granngivelig med opphav i "Cheltenham Average") med tenåringer som fyrer seg opp på småforbrytelser som såkalt "happy slapping" og destruktiv vandalisme, alt iført hvite Reebok sneakers, tracksuit, Burberrycap og billig bling fra Argos. Disse ungdommene har for øvrig en rekke lite fordelaktige økenavn alt etter geografisk tilhørighet, om slikt kunne interesse de mer sosialantropologisk anlagte: Pikey, townie, scalley, ned, charver - eventuelt "Wayne Rooney."

Turner går ikke av veien for å innledningsvis håne en hel kultur der "there's only music so that there's new ringtones," men klassesolidariteten trekker det lengste strået til slutt:

Well over there there's friends of mine
What can I say, I've known 'em for a long long time
And yeah they might overstep the line
But I just cannot get angry in the same way.

Ellers merker vi oss Still Take You Home, Mardy Bum, From the Ritz to the Rubble, hvor vi mer enn aner Alex Turners brytning mellom tenåring og manndom, mellom pubertal angst og krav om ansvar (og ansvarlighet), mellom ønsket om å identifisere seg med gutta på puben og sakte skli ifra dem. Og ikke minst skriker vi av fryd over The View From the Afternoon, et messende, huggende og insisterende storverk med spyttende vokal og skjærende skrall på koringssiden, hamrende punch og punk-funkrytmikk samt en gitarlinje så skarp at den kunne åpnet hermetikk.

Et par mindre karakteristiske utspill midt i festen hindrer den totale overgivelse, men for øyeblikket er det vanskelig å se hva som skulle stoppe Arctic Monkeys fra å bli årets floorfiller på engelske indieklubber i 2006. Så får du like det eller ei, Arctic Monkeys har uansett levert en sprudlende debut som riktignok låter som veldig mye annet, men som likefullt lykkes i å låte som tidvis lyden av en nattklubb i Sheffield en fredag i januar, tidvis en krangel på veien hjem.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mats Eilertsen - Flux

(Aim)

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Flere:

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar
Filter - The Amalgamut