cover

Los Fabulocos featuring Kid Ramos

Los Fabulocos

CD (2008) - Delta Groove Productions

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Tex-Mex / Rhythm & blues

Spor:
Educated Fool
If You Know
Crazy Baby
Lonesome Tears In My Eyes
Un Mojado Sin Licencia
Day After Day
Como un Perro
You Ain't Nothin But Fine
You Keep Drinkin'
Just Because
All Night Long
Burnin' The Chicken
Mexico Americano

Referanser:
Los Lobos
Doug Sahm
The Blasters
Rockin Sidney

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Blues og rock med chili

Med Kid Ramos i front gir Los Fabulocos oss en deilig dose fyrrig CaliMex blues, samt en og annen meksikansk ballade.

Los Fabulocos er siste tilvekst til Delta Groove-familien, og det er ikke en dum signering. Ikke minst fordi bandet teller supergitaristen Kid Ramos, som vel må sies å være dette bandets store beholdning. Musikalsk dreier det seg om musikk i farvannet til Los Lobos og Doug Sahm. Faktisk låter det skremmende likt Sahm til tider, noe som jo er et kvalitetsstempel. Men der Sahm var 100 prosent Texas, er Los Fabolocos flasket opp i California.

Mye av låtmaterialet plasserer seg trygt på sørsiden av grensen til Mexico, med spansk sang, flamenco-gitar og fyrig trekkspilling. Samtidig er det et utpreget blues-tilsnitt til flere av låtene, mye på grunn av Ramos' gitar. Men selv de mer bluesa låtene krydres ofte av trekkspill. Det fungerer etter min mening bra, selv om det ligger et stykke fra din gjennomsnittlige bluesutgivelse. Alt i alt blir resultatet en slags dampende blanding av R&B fra gulfkysten, blues og tex-mex-rock.

Åpningssporet Educated Fool er et godt eksempel. Enkel, men kraftfull rytme, maskuline gitarløp fra Ramos' Telecaster og et trekkspill som understøtter melodien. En tøff solo fra Ramos gjør dette til en lovende start. Så er det dansemusikk fra grensetraktene mellom Texas og Mexico i If You Know, stadig med trekkspill og røff gitar som viktigste ingrediens. Vokalen er helt grei, men er vel totalt sett en av platas svakeste punkter. Crazy Baby er som snytt ut av katalogen til Doug Sahm på et godt øyeblikk. Det er deilig valsemusikk fra et band som gjør dette 100 prosent stilsikkert. Ramos slenger ut nok en flott solo, tydelig inspirert av Guitar Slim.

Lonesome Tears In My Eyes er jo midt i gata til Los Fabulocos, med heftig spansk gitar og latinorytmer. Det samme kan sies om Ain't Nothin But Fine, som er gjort av band som Fabulous Thunderbirds og Rockpile, men som i sin oppbygning egner seg svært godt for den CaliMex-musikken Los Fabulocos spiller. Det gjelder for så vidt også klassikeren Just Because. Felles for alle disse låtene er at bandet gjør fin-fine versjoner, men jeg føler vel at det ikke på noen måte er banebrytende.

Day After Day minner litt om Magic Sams Feelin' Good, men blir litt trå, og i denne låta blir den lite kraftfulle vokalen påfallende. De tre spansktalende låtene er vel en aquired taste, som det heter så elegant på engelsk. Mot slutten av albumet synes jeg det tar seg opp litt. All Night Long er nok en gammel klassiker, men her får Los Fabulocos til en versjon som virkelig svinger, ikke minst på grunn av Ramos' utrolig fete rytme- og solospill.

Selve rosinen i pølsa er imidlertid instrumentalen Burnin' The Chicken, som er verdt prisen for plata alene. Bare tittelen! Det dreier seg selvsagt om en hemningsløs workout for Ramos, som her virkelig slipper seg løs, stort sett bare kompet av rytmemaskinen Richard Innes på trommer. For de som hadde gleden av å oppleve Ramos gå berserk med T-Birds, er dette et deilig gjenhør. Er du glad i bluesgitar, blir du bare sittende og måpe med et fett smil rundt munnen.

Jeg lander på at dette er et album som har sine øyeblikk med magi, men de er på ingen måte mange nok til å sikre toppkarakter. Men det gis ikke ut mange plater i denne sjangeren, og det er jo steintøff musikk i og for seg. En plate med Kid Ramos i toppform er for mange grunn nok alene til å kjøpe plata, vil jeg tro.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Simon Joyner - Skeleton Blues

(Jagjaguwar)

Skeleton Blues er countryrock frå baksida av stadion, blues frå ein dysfunksjonell avenue, og folkrock med klør frå ei sjel som blør.

Flere:

New Order - Waiting For The Sirens' Call
Okkervil River - The Stage Names