cover

Time and Time Again

Paul Motian

CD (2007) - ECM / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Instrumental / Avantgarde / Modern creative

Spor:
Cambodia
Wednesday
Onetwo
Whirlpool
In Remembrance of Things Past
K.T.
This Nearly Was Mine
Party Line
Light Blue
Time And Time Again

Referanser:
Bill Frisell
John Abercrombie

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Manet i bunnløst hav

En trio som låter fint, men som mangler noe ekstra.

Time and Time Again er denne trioens tredje plate, etter å ha gitt ut I Have the Room Above Her i 2005 og It Should've Happened a Long Time Ago som kom så langt tilbake som i 1984. Alle tre for øvrig i Paul Motians navn. Helhetlig er de to siste utgivelsene omtrent som to dråper vann, hvor samme type arrangering og innfallsvinkel går igjen. Musikken er i grunnen ganske enkel, men likevel ikke; her snakker vi tre selvsikre menn med sterke stemmer, men som vet godt at de må ha hjelp fra sine medspillere for å få hver tone på plass.

Med sine 75 år er trommeslager Paul Motian den i bandet som har levd lengst, og han har i godt over femti år vært innom mange konstellasjoner med andre viktige musikere. Men både gitarist Bill Frisell og saksofonist Joe Lovano nærmer seg sine seksti, og kan også slå i bordet med hver sin lange historie. Dette skal vi ikke snakke om her. Saken er at alle disse tre, med sine lange livserfaringer som estetikere, står der de står i dag og spiller musikken de spiller. Og om den ikke er direkte uhåndgripelig, er det kanskje litt vanskelig å sette så gode ord på den.

For først som sist: Denne musikken må høres. Hvis bandet er nytt for deg, har du kanskje hørt lignende før likevel, og kjenner du til for eksempel Frisells stil, er du på sporet. Lovano og Motian er to kompanjonger som passer både ham og trioens karakter veldig godt, hvor alle på hver sin måte legger til klanglige uttrykk i form av lange gitar- og saksofontoner og hovedsakelig cymballyder fra trommesettet. Som en manet i havet, som et blad i luften eller som et menneske i sakte film - denne platen flyter av gårde.

Det er vakkert, det er kunstnerisk og de spiller med en svært tydelig innlevelse, men hvor i alle dager har de gjemt bassisten? Ja, det har jeg spurt meg selv om en del ganger, for noen steder er bunnen et direkte savn. Jeg er sikker på at bortimot alle bassister og andre bassglade mennesker vil fnyse av dette prosjektet, i det minste ikke gi det særlig høy anerkjennelse. Denne platen mangler rett og slett en medspiller.

Men Frisell gjør et forsøk, han gjør det. Ved hjelp av sampling fungerer han av og til som to individuelle gitarister, hvor lange toner ligger i bunnen og kortere løp kan legges lyst. Dette løser bassproblematikken til en viss grad, men jeg skulle gjerne hørt dem MED bassist. Mon tro om de har prøvd det i hele tatt?

La oss gå tilbake til maneten, bladet, den sakte filmen. Hva om jeg ser på kunsten med feil øyne? Hva om jeg ikke skal tenke tradisjon og konvensjon, hva om de vil bevege seg bort fra den typiske bandbesetningen?

Vi kan kalle det avantgarde, og hjelper dermed bandet trygt i havn. De er med i vår verden, men drar likevel inn i sin egen og står frem med noe vi kan identifisere oss med, dog ser rart på. Slik kan man snakke om ganske mange typer musikk, særlig innenfor de vide genre jazz og samtidsmusikk, og vi er i grunnen der vi startet: Det er ikke godt å si så mange vettuge ord om dette. Hør på platen, det er mitt beste råd. Kanskje vil du like den.

Selv står jeg dessverre med føttene så dypt i vår egen gjørme at jeg stadig savner bassen. På meg virker det nemlig som at de vil gjøre noe annerledes. Avantgarde eller ei, det er tydeligere at platen mangler et instrument mer enn at den kritiserer konvensjonene. Jeg ser ikke helt det som eventuelt måtte være nytt her, alt i alt er Time And Time Again en saktegående jazzplate uten bass. Riktignok en nokså fin jazzplate uten bass.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Funeral Diner - The Underdark

(Alone Records)

Med The Underdark har emosjonell hardcore fått sin Sgt Pepper!

Flere:

Bertine Zetlitz - Sweet Injections
Aphex Twin - 26 Mixes For Cash