cover

The Long Walk

The Long Walk

CD (2004) - Halden Plateproduksjon / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Country / Folk / Singer/songwriter

Spor:
Norfolk, Little Rock, Memphis
There Was a Me (Before There Was You)
Che
Following Richardo
The Last Rolling Stone
Juan Romero
The Journal of Graeme Livingstone
You Gotta Have Money
Living Alone

Referanser:
Steinar Albrigtsen
James McMurtry

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tidvis stort, tidvis påtrengende

Antagelig må jeg bare innse at jeg har gjort Tom Pacheco litt urett i mange år.

Det er en artig historie.

Året er 2024, og ingen kjenner igjen den eldre mannen som stabber nedover ei bakgate i London. Han har hatt på hodet, regnfrakk og en stokk i venstre hånd. Han klatrer opp de kalde trappene til leiligheten i andre etasje, et rom fullt av minner. Regjeringen har bannlyst rock'n'roll, så han har gjemt et eksemplar av "Exile on main street" i en vegg. På et fotografi feirer Buck og Dick Cheney høyresidas nye oppsving, mens avisa er fra dagen da Paul McCartney vant et sete i Parlamentet. Keith har han ikke sett på ti år, og skal han kunne betale den neste husleia, er han nødt til å pantsette gullringen Jimi Hendrix en gang ga ham.

Han er den siste Rolling Stone.

Det er en artig historie. Men det er også en ganske usannsynlig historie. Og da tenker jeg ikke bare på romskipet som lander i tåka i London midt i andre vers. Den siste Rolling Stone er nemlig Mick Jagger. Sir Mick Jagger.

Vel.

Nå ser jeg ikke bort fra at Paul McCartney kan ha vunnet en plass i Parlamentet før 2024. Men muligheten er like stor for at Mick Jagger sitter der og rasler med juvelene sine.

"The last Rolling Stone" er uansett en av de bedre låtene til The Long Walk, som er Tom Pachechos nye, stort sett elektriske folkrock-prosjekt. Plata med samme navn har han spilt inn med norske musikere, blant annet Freddy Holm (El Corazon, Cornflakes), Lars Ivar Borg (The Margarets, Sivert Høyem) og svenske Freddy Viklund (Sivert Høyem).

Jeg må innrømme at jeg har hatt en del fordommer mot Tom Pachecho, sikkert mest på grunn av hans nære samarbeid med Steinar Albrigtsen. Antagelig må jeg bare innse at jeg i hvert fall har gjort ham litt urett alle disse åra. Jeg burde nok heller ha lagt vekt på at Tom Pachecho har jobbet med folk som Rick Danko og Levon Helm. På "The long walk" viser han seg nemlig som en stor forteller og engasjert sanger. Faktisk minner han ikke så rent lite om landsmannen Eric Andersen. Det er et kompliment, hvis noen skulle være i tvil.

Grenseskildringene på "Juan Romero" kunne ha passet inn på Bruce Springsteens "The ghost of Tom Joad", eller på ei hvilken som helst plate av Tom Russell. Det glimrende åpningssporet "Northfolk, Little Rock, Memphis" er en beretning om arbeidsledighet, stolthet og oppbrudd, ikke helt ulik Townes van Zandts "Marie", bare mer optimistisk og med en lykkeligere slutt. Det er også et eller annet med denne sangen som får meg til å tenke på Lucinda Williams sine følelsesladde reiser fra by til by gjennom sørstatene.

Men så var det de mer problematiske øyeblikkene.

Tom Pachecho er radikal, politisk og innbitt motstander av høyrekreftene og kapitalismen. Og det er jo beundringsverdig. Men av og til blir budskapet litt vel tydelig og påtrengende. For eksempel i den nesten ti minutter lange hyllesten til "Ché", en viss revolusjonær fra Argentina. Han, ja. Eller hva med "You gotta have money", Tom Pachechos traurige bluesversjon av "Pengegaloppen"?

Men tilbake til "The last Rolling Stone". Det er en artig historie. Det er en usannsynlig historie. Men det er også en herlig historie.

For plutselig banker det på på døra.

"And there at the door like a scarecrow
swith a beard long and white on his face
stood Keith Richards holding a guitar
and the last two Rolling Stones they embraced"


På veggene henger plakater fra gamle turneer og triumfer. Mick og Keith setter seg i et hjørne. De røyker sigarer, drikker vin og snakker sammen i flere timer.

Avslutningen er kanskje litt naiv og billig, men jeg liker den. Dessuten gir "The last Rolling Stone" meg veldig lyst til å høre "Sticky fingers" og "Exile on main street" og andre låter fra tida da Keith Richards og Mick Jagger spilte i verdens beste band. Og det er alltid en god ting.

"They took their guitars on together
and they sang out still so strong and still so fine
till they heard a noise outside the window
there were five thousand folks gathered outside"

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.