cover

Illinois (Come On Feel the Illinoise)

Sufjan Stevens

CD (2005) - Asthmatic Kitty / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Orkesterpop

Spor:
Concerning the UFO Sighting Near Highland Illinois
The Black Hawk War
Come On Feel the Illionise!
John Wayne Gacy Jr.
Jacksonville
A Short Reprise For Mary Todd, Who Went Insane, But For a Very Good Reason
Decatur
One Last "Whoo-hoo!" For the Pullman
Chicago
Casimir Pulaski Day
To the Workers of the Rock River Valley Region, I Have an Idea Concerning Your Predicament
Metropolis
Prairie Fire That Wanders About
Great Godfrey Maze
The Predatory Wasp of the Palisades is Out to Get Us!
They Are Night Zombies!! They Are Neighbors!! They Have Come Back From the Dead!! Ahhhh!
Let's Hear That String Part Again, Because I Don't Think They Heard It All The Way Out In Bushnell
In This Temple As in the Hearts of Man For Whom He Saved the Earth
The Seer's Tower
The Tallest Man, The Broadest Shoulders
Riffs and Variations on a Single Note For Jerry Roll, Earl Hines, Louis Armstrong, Baby Dodds, and the King of Swing, to Name a few
Out of Egypt, Into the Great Laugh of Mankind, and I shake the Dirt From My Sandals as I Run

Referanser:
Br. Danielson
Half-Handed Cloud
Brian Wilson
The Sea and Cake

Vis flere data

Se også:
Greetings From Michigan - The Great Lake State - Sufjan Stevens (2003)
Greetings From Michigan - The Great Lake State - Sufjan Stevens (2003)
Seven Swans - Sufjan Stevens (2004)
Seven Swans - Sufjan Stevens (2004)
The Age Of Adz - Sufjan Stevens (2010)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Overflødighetshorn

Sufjan bør skynde seg, for jeg har lyst til å høre New Mexico, West Virginia og North Dakota også.

Jeg innbiller meg at Sufjan Stevens er stressa, at han føler at han har dårlig tid, at han ikke kan få gjort unna alle livets nødvendigheter kjapt nok. Han har begitt seg ut på et ambisiøst og storslått prosjekt, og han må skynde seg om han noen gang skal bli ferdig. Det er ren matematikk. Sufjan Stevens er noenogtjue nå, USA består av 50 stater. Dersom han klarer å lage én plate i året, vil han være noenogsøtti når han er ferdig. Det er derfor jeg innbiller meg at Sufjan jobber dag og natt, overmannet av størrelsen på prosjektet.

Det kan være at vi med dette er vitne til begynnelsen på et gigantomant livsverk, Sufjans forsøk på et nasjonalbyggende manifest. Det kan også være at Sufjan bare har en idé han har tenkt å forfølge så lenge han føler det er noe å hente, og som han kan finne på å forkaste lenge før vi har lært oss å stave "Massachusetts".

"Illinois" - eller "Sufjan Stevens invites you to come on feel the illinoise", som den muligens også heter - inneholder 22 spor, fordelt over nesten 75 minutter, og med det som må være tidenes mest intrikate samling låttitler (titlene er av plasshensyn kraftig forkortet her). Riktig nok er seks av disse sporene små snutter på under ett minutt, men det er like fullt en lang plate. Jeg skal innrømme at det er noe fascinerende ved å gi en liten snutt, som ikke fungerer som noe annet enn en overgang fra én låt til en annen, tittelen "A short reprise for Mary Todd, who went insane, but for very good reasons" eller "Let's hear that string part again, because I don't think they heard it all the way out in Bushnell", men mest av alt får jeg en følelse av at Stevens har laget disse små overgangene bare fordi han rant over av gode låttitler.

Jeg funderer også litt på hvorfor høvding Black Hawk, mannen som gjorde opprør og dermed startet krigen som bærer hans eget navn, er avskrevet med en fanfare-aktig instrumental der det er tydelig at tittelen er viktigere enn det musikalske innholdet. Dessuten er det fort gjort å se seg blind på alle disse konseptuelle detaljene og snodige titlene, og konseptet står hele tiden i fare for å overskygge innholdet. For det er tross alt et album med musikk Sufjan Stevens har laget, selv om man aldri skal undervurdere verdien av pent gavepapir.

Og han slår virkelig på de store trommene denne gangen. Første del av den todelte "Come on! Feel the Illinoise!" låner ganske mye fra hans egen "All good naysayers, speak up, or forever hold your peace", men det er for referansene til FN og Frank Lloyd Wright og drømmesamtalen med Carl Sandburg jeg vil huske den, sammen med en herlig bit i midtdelen stjålet direkte fra The Cures "Close to me". Videre hylles Chicago med en låt som på mange måter nesten er en kopi av "The transfiguration" fra "Seven swans", bare tjue ganger større. Heiajenter roper "I-L-L-I-N-O-I-S" og "Ronald Reagan" om hverandre i nesten-soul-låta "They are night zombies!", mens Superman får sin hyllest i "The man of Metropolis steals our hearts", som også fungerer som albumets rockalibi.

Det er med andre ord nok å ta tak i, kanskje for mye til å fordøye på mindre enn et halvt år. Og selv om de mange lagene og grandiose instrumenteringene er platas store styrke, og på mange måter gjør det mindre nøye at Sufjan har brukt mange av de samme triksene før, bare med smalere pensel, har det en tendens til å bli litt mange trompetfanfarer, strykersveip og pompøse koringer. Det blir fort litt slitsomt.

Joda, "Illinois" sliter meg ut, men samtidig har jeg vanskelig for å mislike plata. For samtidig som de siste par sporene virker litt uinspirerte, har selv de tilsynelatende ufullendte og unnselige låtene som "Decatur" eller "Prairie fire that wanders about" begynt å krype inn på meg.

Jeg tror nok at jeg trenger minst et halvt år, ja.

De gjennomorkestrerte og grandiose popekstravagansaene her er noe av det mest gjennomførte og fabelaktige jeg noensinne har hørt, men likevel er det som trolig står igjen som den skinnende, klare perlen på "Illinois" den mest stillferdige av dem alle. Seriemorderen John Wayne Gacy portretteres så vakkert at jeg nesten lures til å sympatisere med mannen som ble dømt og henrettet for vodltekt og drap på trettitre menn, før Stevens poengterer at han selv – som alle andre – har hemmeligheter gjemt under gulvplankene.

"Illinois" er noe av et overflødighetshorn, på den måten at man får lyst til å utrette noe virkelig stort når man har hørt gjennom den. Samtidig er den ujevn. Man kan jo lure på om toppene hadde virket like uoverstigelig, majestetisk høye om det ikke hadde vært for dalene og slettene, men jeg har uansett en følelse av at en slankekur kunne ha gjort seg.

Uansett hva dette er og viser seg å bli, liker jeg konseptet veldig godt, til tider kanskje bedre enn selve manifesteringen. Jeg tror det er noe i at den storslåtte, oppløftende arrangementene og selve størrelsen – både i form og innhold – bygger opp under det overromantiske og naive bildet deler av meg fortsatt har av USA som mulighetenes land, der sola er større, horisonten bredere, gresset grønnere. Og biffene gigantiske. Sufjan Stevens lar meg i 75 minutter glemme alle de problematiske aspektene, og heller fokusere på "Det lille huset på prærien" og skyskrapere som noe vakkert.

Jeg er i hvert fall ganske sikker på at det ikke hadde vært det samme om noen satte i gang og lagde en plate til hver av Norges 19 fylker eller Sveriges 21 län. Nei, Sufjan bør skynde seg, for jeg har lyst til å høre New Mexico, West Virginia og North Dakota også.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo