cover

Classic Nuts Vol. 1

Beatnuts

CD (2002) - Loud / Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
East Coast Rap

Spor:
World Famous
Watch Out Now
No Escapin' This
Off the Books
Get Funky
Drops Over Here
Beatnuts Forever
Se Acabo Remix
Turn It Out
Reign of the Tec
However Whenever (You Want It)
We Got The Funk

Referanser:
Cypress Hill
Mos Def
Common
The Jungle Brothers
Mad Skillz

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Klassisk klassisk. Sa jeg klassisk?

Disse nøttelitene har sittet i toppen av hiphoptreet og sluppet fete funknøtter i over ti år. Her får du 10 av de aller feteste, velkrydra og crispy.

Tidlig på nittitallet fant tre latinamerikanskættede New Yorkere seg plutslig i en liten krise. De hadde ikke hatt så mange kriser før, og de de hadde hatt hadde de kommet over ved å se på porno og klå seg på balla, mishandle og utnytte damene sine og klå seg på balla, banke opp andre folk som ofte klår seg på balla, for deretter å klå seg på balla eller drikke og røyke seg sanseløse og begå en salig blanding av det overnevnte hele tiden med et godt grep på balla (når det skal være sagt så gjorde de egentlig alt dette uansett om de hadde kriser eller ikke), så når de altså fikk denne krisa som ikke gikk over ved de vanlige foreteelser så var det en helt ny og ganske skummel situasjon for dem.

Det hadde seg nemlig slik at disse tre karene som vennene kalte Junkyard JuJu, Psycho Les og Fashion, og mødrene deres henholdsvis Jerry Tineo, Lester Fernandez og Bentony Smalls hadde en syssel til, som til og med hadde vist seg (mot deres egen overbevisning) å gi dem mer penger enn noen av de andre sysslingeringer til sammen. I denne tiden hadde nemlig gatemusikk best kjent som hiphop blitt meget populær og solgt verden over. Denne musikken ble stort sett laget i New York, og våre venner hadde vist seg å være noen riktige kløppere når det kom til å sette sammen slik musikk og hadde hittils laget dette for artister med navn som Jungle Brothers og Monie Love. Litt snodige navn kanskje, men det hadde vist seg at disse hadde fått enorm suksess, og her var grunnen til krisen deres.

For våre venner, som hadde laget mye av musikken som var blitt populære skulle ønske de kunne ha like stor success. Med sitt eget rare navn. Problemet var det at det i disse tider ikke var nok med bare et rart navn og god musikk. Man måtte også ha et image, et budskap. Fortelle om seg selv og sitt syn på ting var den vanligste måten å gjøre dette på, og det eneste våre venner kunne og likte og brydde seg om var alle disse nevnte tingene som (bortsett fra musikken) ikke var ting man på denne tiden relaterte med salgsprodukt. Men samtidig visste de også at de ikke ville kunne se seg selv i speilet hvis de ga slipp på dem.

Lenge gikk Juju, Psycko Less og Al-tariq og slet med denne bøygen. Mye balleklåing og balltrebanking og porno og klåing og fyll gikk med i håp om å komme over det, men til slutt så de ikke noen annen utvei enn én: Det var på tide å presentere verden for noe helt nytt. Noe verden kanskje ikke var klar for, ja kanskje egentlig noe verden ville være mye bedre foruten, men som måtte komme. Mange ville reagere med avsky, mange (blant dem menneskerettighetsaktivister, journalister, foreldre eller bare vanlige hobbymoralister og politikere) ville rope om lynsjing av disse personer som lokket ungdommen ut i balleklåing, balltrebanking, rusforbruk og dameklåing, og ikke minst ville hiphop-kulturen for evig være stemplet som en grobunn for disse av noen sett på som direkte neandertalske aktiviteter. Men det var ingen vei utenom. Året var '93, og Beatnuts var ute med debut. En hiphop-klisjé var født. Aldri skulle verden være den samme.

Som forventet fikk de da også success. Men mye vil ha mer og fire utgivelser tyngre, et medlem lettere og mange balleklåspekkede sceneshow senere kom de igjen i en lignende krise. Denne gangen måtte de dykke enda dypere ned i seg selv for å finne ut av det, og til stor vantro og desperasjon blant sine mange disipler fant de at de ikke lenger kunne leve etter sitt gamle testament. De måtte komme med et nytt, og de gikk til det drastiske steget å kutte ut legemsbeskadigelsen... og konsentrere seg om jointen, spriten, dameklåing og selvfølgelig balleklåing. Det gode nye budskap var altså skikkelig grom partymusikk og er å høre på deres A Musical Massacre og Leave It Or Squeeez It.

Historien om våre venner ender med den tid vi lever i nå. Til slutt fant de nemlig ut at de ville droppe plateselskapet sitt (hvorvidt dette kom av en krise eller bare god gammal misnøye og krangling skal jeg ikke si for sikkert). En livskrise tidligere ville de antakelig gjennomført et slikt brudd med et balltre, men modne som de jo har blitt så gjør de som alle andre og gir ut en samleplate og tjener fett med gryn istedet, og har dermed funnet seg til rette med en virksomhet mer kynisk og drittsekkisk enn noen kvinnetrakasering og voldsforherligelse: Råkapitalisme.

Resultatet er en samling med ti stykk 100% klassiske låter (pluss to til, jeg kommer tilbake til de). Mest fra deres to siste og kommersielt sterkeste album. "Klassisk" er et ord som brukes veldig ofte og i tid og utide, så derfor vil jeg understreke at dette FAKTISK ER DET! Beklager, mente ikke å skrike: K-l-a-s-s-i-s-k, verken mer eller mindre. Vel var de egentlig undergrounds-hiphop, og altså ikke for den gemene Cypress-De La-Publick Enemy-Em, Dre&Snoop-hop, men mer på papiret og promoteringsmessig enn faktisk stilmessig. Dette er musikk som enhver kan kose seg med, enten i grillselskap, til dans eller hjemme i stua.

For å få det på det rene, er det to ting Beatnuts ikke er:

1. Innovative: Selv om de har begynt å spille inn sine egne samples på senere ting (No Escapin' This, acabo remix) og som nevnt droppa volden, så høres tingene etter 2000 egentlig ikkeno' nyere ut enn de før '95 (noe som gjør at den mer fest-mix enn historieorienterte rekkefølgen på låtene funker bra.)

2. Geniale lyrikere: De starta som produsenter og balleklåere, og selv om de nå legger rimene selv er det fremdeles produsenter og balleklåere de er.

Deres lydbilde og formular er av den gode gamle sorten. Klassisk (gitt) vers-refreng-vers konstruksjon grunnet på et lett latino-preget funk-sample-groove på digge trommemaskinslag er den alltid effektive formen disse gutta enda holder på. Ikke noe synkopisk Timbaland eller synthgrunnet Swizz Beats-tendenser altså. De er allikevel ikke tomme for ideer og nye måter å krydre opp sin gamle oppskrift, enten det er selvinnspilte vokalsamples, diverse rytmeinnstrumenter eller hypnotiserende synth riff.

Så utdatert? Ja - som få andre, men hvem hadde ikke ønsket seg en utdatert gammel Boble, Marilyn Monroe, Apachesykkel, eller RunDMC framfor noen av dagens oppdaterte ekvivalenter. Progress er for anstrengte strebere, dette er for elskere som vet å verdsette udødelig stil fremfor siste blaff. Beatnuts har rett og slett laget noen av de beste east-cost hiphop-beatsa som noensinne er gitt ut. Og de får du på denne plata. At de har holdt på stilen har faktisk bare ført til at de nå blir sett på som semiguder og hellige gjenlevninger fra hiphopens (igjen altså:) klassiske periode (les "the golden age": Sent '80, tidlig '90).

Når det gjelder rimene, så er deres gla'voldelige og humoristiske hoing egentlig ikke så ille i det hele tatt. Faktisk så hadde fantastisk poesi til slik musikk og med slike tema og intensjon blitt helt feil. Shakespeare om fyllegjøremål blir rett og slett ikke Shakespeare, og omvendt (eller hva det blir. Point made. De råkker.)

Det eneste jeg har å utsette på utgivelsen er de to nye sporene. Hva gjør de der liksom, hæ!? Tullball. Hvis de synes Ti låter blir for lite (les: CD-komplekset) så har de da nok av gamle låter som kunne klart seg sammen med disse, kanskje ikke like store hits, men det var 'klassisk' (igjen!) det skulle være her, var det ikke? Eller sparer de låter til Volume 2 mon tro?

Hey when I'm in Norway, you know what I wanna hear‚ messer JuJu på Props Over Here, og med en samling hardbarka slagere som dette så kan vi vel ikke annet enn å ta et godt tak i familiejuvelene/nøtteposen (jenter mimer med) og gaule med på svaret: "Yeah, you get props over here!"

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jamey Johnson - That Lonesome Song

(Mercury)

Ei nesten heilt ny stemme frå nabolaget til Hank Williams tar ein sylskarp innersving på det aller meste av dei siste åras countrymusikk.

Flere:

Foster The People - Torches
Supersilent - Supersilent 7