Genre:
Rock
Stiler:
Rock'n'Roll / Poprock / Folk
Spor:
Jubilee
Mother Rose
Stride of the Mind
Cartwheels
Gandhi
Trespasses
My Blakean Year
Cash
Peaceable Kingdom
Radio Baghdad
Trampin'
Referanser:
Bob Dylan
Lou Reed
The Doors
The Rolling Stones
Television
PJ Harvey
The Pretenders
Se også:
Horses - Patti Smith (1975)
Easter - Patti Smith (1978)
Land (1975-2002) - Patti Smith (2002)
Land (1975-2002) - Patti Smith (2002)
Banga - Patti Smith (2012)
Dronningen var ikke død
Enkelte stemmer er tyngre enn andre.
Del på Facebook21.05.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)
Dronningen var ikke død.
Hvis noen trodde det.
Patti Smith lever og ånder, og musikken hennes er like engasjert og mektig som den alltid har vært, fra den klassiske debutsingelen "Piss factory" i 1974 fram til episke "Strange messengers" fra 2000. "Trampin'" inneholder ingen overraskelser eller nyskapninger, men det er heller ikke nødvendig. Patti Smith gjør det hun pleier, og det er mer enn nok for meg.
Enkelte stemmer er tyngre enn andre.
Hvis det hadde vært mulig å veie vokalen til Patti Smith, rent fysisk, tror jeg at den hadde tilsvart cirka 976 ganger stemmen til Shania Twain. Hvis en nålevende, kvinnelige artist skulle ha klart å rikke vektskåla, måtte det nesten ha vært PJ Harvey.
"Some girls are bigger than others", sang Morrissey på åttitallet.
Til tross for ringende gitarer, og et par trommeslag som nærmer seg Led Zeppelins "When the levee breaks" i tyngde, hadde åpningssporet på "Trampin'" knapt vært bemerkelsesverdig uten stemmen til Patti Smith. Det er den som får demningen til å briste. Det er en stemme som ikke lar seg overdøve, fortie eller dysse ned, enten den står midt i flammene og bomberegnet på "Radio Baghdad", eller danser i ring sammen med Martin Luther King og "Gandhi". I en bedre verden hadde Patti Smith vunnet presidentvalget for John Kerry helt på egenhånd.
"Come on girl,
come on boy,
be a jubilee"
Patti Smith kan fortsatt rocke hardere og tyngre enn de fleste, men "Trampin'" inneholder også noen av de mykeste sangene hun har gjort. "Trespasses" og "Peacable kingdom" er så nedstemte og luftige at de kunne ha passet inn på ei av de siste platene til Emmylou Harris. Førstnevnte hadde heller ikke gjort seg bort i det akustiske settet til Bob Dylan for et par år tilbake.
"My Blakean year" skrev hun sittende på golvet, med en akustisk gitar, etter å ha fordypet seg i poeten William Blake og en biografi av Peter Ackroyd.
At Patti Smith er glad i musikaler, viste hun på samleplata "Land 1975-2002", der hun ikke kunne dy seg for å inkludere en liveversjon av "Tomorrow", hentet fra "Annie". På "Cartwheels" mener jeg å høre spor av "My favorite things" fra "'Sound of music".
"Come my one, look at the world
Bird beast butterfly
Girls sing notes of heaven
Birds lift them up to the sky"
Patti Smith skriver tekster med et alvor, en dybde og en type poesi man sjelden hører på et rockalbum. Det er en blanding av bibel og beat, krig og kjærlighet, politikk og private rom. Rent musikalsk spenner det denne gang fra den 12 minutter lange, improviserte og framprovoserte ørkenstormen på "Radio Baghdad", til det sarte og søkende tittelkuttet, en tradisjonell "negro spiritual" hvor Patti lar vokalen hvile mot det enkle pianoet til dattera Jesse.
Enkelte stemmer er tyngre enn andre.
"Some girls are bigger than others,
some girl's mothers are bigger than other girl's mothers"
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Savages - Silence Yourself
PLATEOMTALE: Vår anmelder lar seg begeistre av debutalbumet til britiske Savages - som byr på postpunk med ekko fra Patti Smith, Bauhaus og Black Sabbath.
Low i Oslo
Minnesota-bandet feirer 20-årsjubileum med nytt album og turné som fører Low til Blå. Vi varmer opp til konserten med en fersk video som du kan sjekke her.
Jenteslipp
Øya med tre nye navn i dag, Cat Power, Laura Mvulah og Mona & Maria meldt klar for Middelalderparken i august.
Groovissimo
Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er
()
Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.
Tidligere:
Første spor på CD-platen ga meg fort nostalgiske effekter tilbake til albumet Wave samtidig som her fantes også effekter til albumet Horses og Easter. Etter å ha hørt gjennom hele platen kjenner man godt igjen Patti Smith, og det er godt mulig at hun på sett og vis søker tilbake til sine gamle spor - på noe av det samme som Yoko Ono gjorde i albumene Rising og Blueprint for a sunrise, for der finnes også effekter tilbake til begynnelsen av 1970-tallet da hun samarbeidet tett med John Lennon.
Når det gjelder Patti Smith, står albumet Easter fremdeles høyt for meg - og jeg venter fremdeles på et album fra henne på det nivået som Easter var i.
Ikke glem dette alt for undervurderte albumet. Ett av hennes aller fineste - selv om det er langt fra punk.