cover

Other Directions

Nicola Conte

CD (2004) - Blue Note / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Jazz

Stiler:
Bossanova

Spor:
Sea and Sand
Wanin' Moon
Nefertiti
Impulso
A Time for Spring
Kind of Sunshine
Aphrodite's Dream
Several Shades of Dawn
The Dharma Bums
All Gone
Other Directions
The in Between
Le Depart

Referanser:
Koop
Thievery Corporation
Espen Horne
Rosalia De Souza
St. Germain

Vis flere data


Drømmer

Produsent, komponist, DJ og gitarist. Kjært barn har mange roller. På Other Directions bytter Nicola Conte beite fra den filmatiske elektro-bossaen.

Jeg er forelsket. I en mann. Jeg har ikke for vane å falle for den slags, men i blant hender det. Han har mørkt hår, snakker et språk jeg ikke forstår, er velkledd og fremviser en noget arrogant mine, noe som naturligvis gjør han enda mer uimotståelig. Og han lager vidunderlig musikk. Nicola kom inn i livet mitt i etterdønningene fra St Germains Tourist. På leting etter mer informasjon om Ludovic Navarres prosjekt snublet jeg over en gjestebok på websiden til Blue Notes franske avdeling. Sprø som jeg var bestemte jeg meg for å gå i gjennom samtlige innlegg, et par hundre i alt. Jeg hadde vel lite å gjøre på den tiden, hva vet jeg. Lovprisningene satt i hvertfall løst og de begynte sakte, men sikkert å kjede meg da jeg fattet interesse for ett innlegg: "Nicola Conte's Jet Sounds kicks Tourist's ass!!!". Det var alt. Nicola Conte. Jet Sounds. Noen ganger bare vet man på forhånd at ting er bra, selv på et så stusselig grunnlag som artistnavnet, albumtittelen og et infantilt utrop i en gjestebok.

Det var først da platen dukket opp i postkassen at jeg skjønte at Nicola Conte var en mann. Det var også da jeg forstod at dette ikke var en hvilken som helst hipster som ville cruise på jazz-møter-elektronika- bølgen som St Germain, Jazzanova med flere hadde gjort populær.

I 1990 dukket Fez-kollektivet opp i Bari og tok hele Italia, og etterhvert resten av verden, med storm. Tankegangen var å overføre musikk og design fra den italienske filmproduksjonen på 60- og 70-tallet til den moderne kulturen. Nicola Conte var en av hjernene bak det hele. Etter å ha stått bak utgivelser fra blant annet Fez Combo, Paolo Achenza Trio og Quintetto X ble han kjent som en meget habil produsent i den internasjonale jazzscenen, i tillegg til til å være en DJ som sørget for god retrostemning med bossa nova, jazz og brasilianske toner. Selvfølgelig var det ikke nok for Nicola Conte å gi ut og spille andres verk, han ville også være med på moroa. Jet Sounds ble sluppet i 2000 og inneholdt en cinematisk cocktail av 007-aktige vibber, elektro-bossa, eksotiske rytmer, psykedeliske sitarlåter og tyvlåning av introen til Dave Brubecks "Take Five". Blant annet. Sammenligningen til St Germain holdt ikke mer enn til et par låter, Jet Sounds var så mye, mye mer.

I og med at Conte også brukte tiden til å jobbe med og remixe et tosifret antall artister som Koop, Greyboy, Trüby Trio og De-Phazz, for å nevne noen få, var det ikke mer enn naturlig at han inviterte noen av disse til å remixe hans egne låter på Jet Sounds Revisited et par år senere. Resultatet var en særdeles dansevennlig miks som fikk frem talentene til blant annet nu-jazzistene Kyoto Jazz Massive, Nuspirit Helsinki, Koop, Thievery Corporation og vår egen Espen Horne, også kjent under aliaset Bobby Hughes Experience/Combination. I tillegg fikk fansen tre splitter nye låter fra hovedpersonen. Sist vi hørte fra Nicola Conte var i prosjektet med den brasilianske sangerinnen Rosalia de Souza i 2003. Garota Moderna var et vellykket forsøk på å få bossa nova ut til et bredere publikum, der Conte og de Souza både bidro med egne sanger, så vel som oppfrisket låter fra Baden Powell, Geraldo Vandré og Caetano Veloso.

I etterkant av Jet Sounds har Nicola Conte uttalt at det kom til å bli hans eneste utgivelse i den stilretningen. Den gamle storhet Blue Note var derfor et sikkert sted der han kunne få videre utforske og utfolde sin elsk for jazz. På Other Directions har han samlet ni unge, italienske jazzmusikere, med den eksellente trombonisten Gianluca Petrella i spissen, samt fem vokalister. 11 av 13 låter har han skrevet selv.

Det åpner forsiktig. "Sea And Sand", sunget av den tyske trompetisten Till Brönner, luller meg inn i en søvnig og sommerlig atmosfære. Jeg føler solen steke på den melkehvite huden og erindrer at jeg lot faktor 32 (som jeg hadde lovet mamma å bruke hver dag) stå igjen på hotellrommet. Skitt, la gå, denne karen har vært solbrent før. Jeg hører bølgene slå innover stranden for og så tilsynelatende returnere ut mot det store blå. Små skjell ligger igjen i vannkanten. Gjennom halvåpne øyne smugtitter jeg på brasilianske piker med minimale tøystykker på kroppen. De spankulerer på den kritthvite sanden slik som bare de kan gjøre det. Stolte, sakte og vuggende. De vet at de blir beglodd og de liker det. Vi har en understanding, jentene og jeg. I hvertfall ønsker jeg å tro det. Jeg drar solhatten ned i pannen og døser av.

Jeg våkner ikke opp fra drømmen før et par spor senere. "Nefertiti" og særlig "Impulso" innfører et lite stilskifte. Takten er skrudd opp og her får vi enorme, svingende partier der blåsere, piano og vibrafon avløser hverandre som de ikke har gjort noe annet. Og godbitene forsetter: "A Time For Spring" er en herlig ode til våren, sunget med barnlig stemme av min favorittvokalist i dette kobbelet, Lisa Bassenge, og med en kvitrende fløytesolo, lik en fugl som nettopp har oppdaget at vinteren har sluppet taket. Denne kunne nok ha sneket seg inn blant svenske Koops klassikermateriale i Waltz For Koop. I "Kind of Sunshine", ikke uventet singelen fra dette albumet, tar vi en tur innom dansegulvet dekket med et teppe av bongotrommer, et dødelig kontrabass-riff og lette, pulserende beats, for øvrig det eneste elektroniske innslaget på platen. Videre får vi servert bossa à la Joyce og Marcos Valle og antydning til storbandsjazz .

Heller ikke på dette albumet kan Conte dy seg fra å inkludere filmmusikk fra 60-tallet. "All Gone" stammer fra den engelske filmen The Servant fra 1963, og skivens siste låt "Le Départ", skrevet av den polske jazzmusikeren Krzysztof Komeda, er fra den belgiske filmen med samme navn fra 1966. Begge to er melankolske perler som får tankene til å spinne rundt en sliten, mørk og røykfylt nattklubb i en eller annen by langt borte.

Det klirres i glass. Ansikt lyses opp av stearinlys. Hvisking og påfølgende knising i et hjørne. Jeg bryr meg ikke, mine øyne kun er rettet mot scenen. En dame kledd i rødt lirer av seg franske gloser på sensuelt vis. Jeg angrer på at jeg lot fransken ligge brakk etter fullført skolegang, men på en annen side kan jeg nå fantasere hva hun synger om. Hun tar et dypt trekk av sigaretten og setter blikket i meg mens trompetisten gir henne en velfortjent pause. Jeg setter øynene i flasken foran meg. Jeg vil ha henne. Hun vil ha meg. Forestillingen er over. Spredt applaus. Jeg løfter blikket igjen. En tynn røykstrime stiger opp fra askebegeret. Scenen er tom.

For de som hadde ventet seg en ny Jet Sounds er Other Directions kanskje en liten nedtur, men forhåpentligvis rister de av seg skuffelsen raskt, for dette er rett og slett glitrende saker. Takk, Nicola. Jeg kan nesten ikke vente til neste gang vi høres.

Oslo Jazzfestival?

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mahjongg - Kontpab

(K Records)

Kontpab plasserer Mahjongg i en klasse for seg selv når det gjelder elektronisk musikk.

Flere:

Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go
Information - Biomekano