cover

Little Dreamer

Beth Rowley

CD (2008) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / Gospel / R'n'B

Spor:
Nobody's Fault But Mine
Sweet Hours
So Sublime
I Shall Be Released
Only One Cloud
When the Rains Came
Oh My Life
Angel Flying too Close to the Ground
Almost Persuaded
You Never Called Me Tonight
Beautiful Tomorrow

Referanser:
Mahalia Jackson
Lizz Wright
Catatonia
The Supremes

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Et lite gjesp

Vakker stemme, men hvor er nerven og lidenskapen?

I sin første salgsuke klatret Beth Rowleys debutalbum helt opp til en åttendeplass på albumlistene i Storbritannia. Helt fantastisk, spør du meg.

Rowley framstår svært så vakker og småsensuell på coveret av Little Dreamer. I en jungel av kvinnelige artister som beveger seg innen singer/songwriter tradisjonen er nåløyet trangt for å selge bøttevis med plater. Så det å fronte albumet med et vakkert bilde er ikke så dumt, og er et gammelt utspekulert triks som virker nesten hver eneste gang.

Etter noen runder i spilleren er det underlig å tenke på at denne jenta er født i Peru og oppvokst i Bristol. Hennes musikalske uttrykk er milevis langt unna begge steder. I tillegg har hun livnært seg med å turnere som korist med Ronan Keating og Enrique Iglesias. Men noe må man jo leve av også.

På åpningen Nobody's Fault But Mine, en gammel blueslåt som også Led Zeppelin spilte inn, kommer hun godt ut av det. Det mangler imidlertid den lidenskapen som Robert Plant & Co. skapte. Hun gjør også versjoner av Dylans I Shall Be Released og Willie Nelsons Angel Flying Too Close to the Ground, uten at jeg verken blir bergtatt eller skuffet.

Det som treffer meg er at Little Dreamer i sin helhet mangler nerven for å få meg engasjert. Produksjonen og hele uttrykket blir veldig kalkulert for å tilfredsstille de store massene. Det hele blir like glatt som en kropp smurt inn med sololje.

Gjennom de fleste låtene så blir det veldig mye gospelpreg. Dette er vel heller kanskje ikke så rart da hennes foreldre tidligere var misjonærer, kanskje hun har fått det inn med morsmelka. Men derfor blir det hele litt rart da følelsen min er at det hele står stille, det blir kjededig. Sårheten og lidenskapen som må til er fraværende.

Der hun trapper opp tempoet som i soulpop-låtene Oh My Life og You Never Called Me Tonight så blir det mer spennende, og dette hever albumet betraktelig. Dette er også låter hun har vært med på å skrive selv.

Så til neste gang er det bare å stole på egne krefter så blir nok også sluttresultat bedre.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Noxagt - Turning It Down Since 2001

(Safe as Milk)

The Nor Wave slår over oss som en knyttneve langt inn i ryggmargen.

Flere:

MoHa! - One-Way Ticket to Candyland
Dizzee Rascal - Showtime