cover

To Your Poverty Quietly Go

Umlaut

CD (2014)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Avantgarde / Eksperimentell / Alternativ

Spor:
Party Socks
Day at the Office
Don't Pull a Mustaine Bro
Bear Claws and Butterhorns
Trutes
Bite Your Tongue
I Only Think I Think
The Eleventh Victim
Day at the Office part deux
Bella Lucia
Jealous …?
SFDA
To Your Poverty Quietly Go

Referanser:
Mr. Bungle
Secret Chiefs 3
Ennio Morricone
Club Foot Orchestra
Ween
Piero Piccioni
Ping
Sex On Toast
Faxed Head
Frank Zappa
Oingo Boingo
Estradasphere
Deerhoof

Vis flere data

Se også:
Umlaut - Umlaut (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Filmatisk lounge-metal-surfpop

Umlaut – like skrudd i biologien som et nebbdyr og et definitivt bevis på at Moder Jord kan ha rusk i forgasseren, men likevel fungere.

Det var en skjønn vårmorgen. Postmannen trallet på kostervalsen og smatt en polstret konvolutt inn min brevsprekk. Fra Melbourne, Australia hadde den polstrede reist; den inneholdt Umlauts andre og foreløpig siste opus: "To Your Poverty Quietly Go". Avsender var eksil-amerikaneren Clinton "Bär" Mckinnon, tidligere å finne i det nå oppløste kultbandet Mr. Bungle. Umlaut er hans lekeprosjekt i disse dager. Vedlagt lå et lite brev, blant annet med følgende linjer: "Best of luck. It's a chapter closed. Hope you like it – I won't blame you either way".

Kynisk, humrer man, og ikke minst erketypisk. For hva bryr vel en spelemann seg – som med tidligere Bungle-kolleger trampet seg inn i musikkhistorien med tunge, revolusjonerende sko - om en skarve anmelders tussete mening der på den andre siden av vår snurrende klode. Ikke en trekvarts kengurutestikkel! Så sitter man og lytter, da, med et forklarelsens lys over ansiktet. Lykke til, ja … Man prøver jo å beskrive dette abstrakte vi kaller musikk, men, forekommer det meg underveis, kun med ringe hell.

Det innledes med en knitrende lunte etterfulgt av eksplosjon og dameskrik før hyggeloungeorkesteret ombord på Love Boat, duvende på solglitter i vodkabølger, cruiser gjennom et 1950-talls Las Vegas og videre inn i ørkenen hvor surfgitarer sirkulerer rundt sandskipet som rekvisitt-haifinner. På dekk, med blankpussede sko, ondulert hår og sine mest henrivende smil påklistret i solfleisen, står musikantene og illuderer etter beste evne å være et husorkester selv den gebissklaprende bestemor kan nikke anerkjennende til. Tversover og tverrfløyter. Danseband-saksofoner og smektende synthlinjer. Funky gitar og klirrende xylofoner - ballerinatåspisser melodiøst trippende på krystallglass. Rikt orkestrert og riktig så pent. Ja, yndig bestreber musikken seg på å være imøtekommende. Men dissonerende understrømmer tar tak og vugger skipet. Det laserlyner, det tordner. Gryntende vendes grisebustryggen til. Den veldige svinebakdelen stilles til skue i all sin grufulle redsel før den avfyrer en musikalsk promp så stor og seig at ingen trenger å tenke på gjødsling under den kommende våronna.

"Filmatisk lounge-metal-surfpop. Rock and roll, uten rock", sier Umlaut. I all sin opulente prakt attesteres utsagnet. Ekkoet fra deres forrige album høres tydelig, selvreferansene er mange. Men der altmulig-orkesteret paradoksalt låt samlet på debuten, fremstår "To your poverty quietly go" mer fragmentarisk. Jeg sier ikke dårligere. Men helhetlig vurdert, kanskje noe mer ugjestmildt. Lukket, innadvendt eller uferdig. En intern spøk? Njæ, det også. Uansett, Umlaut bryr seg neppe.
Bär har tidligere uttalt at han bygger huset, de andre musikerne fungerer som interiørarkitekter. Det er vel tilfelle her også, og samarbeidet løses i demokratisk ufordragelighet. Dette er en guidet tur gjennom galehuset, ned Broadway og inn i de skitne smugene, en svipptur i de absurdes teater og ikke minst i lekebutikken. En liten skive renskåret redneck-americana med et stjernedryss av englestøv og glamour, grillet under stekende australsk sol.

Er du komfortabel med utelukkende å gå i musikalsk blinde på en snorrett line cirka to skremmende centimeter over bakken, fra utgangspunkt til mål, ja så er det greit. Mange gjør det, nærmest fra fødestue til grav. Men alle med et sunt uvettig vett, vet at det er omveiene og avsporingene som beriker ens liv enten det nå betyr å gå på snørra i grøftekanten eller om en tilfreds sitter på en sykdomsblå musikk-sky utmattet og lykkelig etter en anginafremkallende klatretur opp mot himmelen. Ja, bare gå på line der nede, du! Umlaut dytter deg ned uansett.

Dette er aldri metal, aldri pop, aldri jazz, aldri bossa nova, - ikke i sin pureste form i alle fall, men likevel surrer alt dette i stekepannen. Av matosen dunster det av Bungle. Det er nesten uunngåelig. Her er litt detektiv- og heismusikk, litt som om alle Arcade-spilleautomatene på campingplassen i 1984 plystrer på hver sin analoge trudelutt, litt som soundtracket til halvgode science fiction- og tyske opplysningsfilmer. Eller om du vil, som om Cirkus Merano hadde invitert støyduoen Fat 32 i manesjen hvor en dritings Les Baxter veiver med dirigentstokken. La oss si de skal covre gamle Estradasphere-låter. Meeen, egentlig er ikke dette dekkende heller. Kanskje det bare er enklere å se for seg Drømmehagens Hinkel Pinkel - blodflekket, med skinnhansker og baufil.

La oss gå et par av låtene nærmere etter i sømmene. Den inderlig vakre "Bella Lucia" for eksempel. Her høres Ennio Morricones hvisken i den sørgmodige fagotten hvor det nostalgiske tema utvikler seg til en, unnskyld uttrykket, særdeles "haunting" spøkelsesvalseaktig melodi båret av harpsikord, klokkespill og bass. "Party socks" er nevnt innledningsvis og gjennom platen har vi enkelte passasjer, små synthstubber på 20, 30 sekunder. De føles kan hende unødvendige. Enn videre finner vi mesterlig danderte retter som for eksempel den eventyrstemningsfulle "Trutes" som glinser av fett under en Michelin-stjerne på en cheesy sci-fi-himmel: En dæsj fransk kabaretmusikk og hint til en ballett komponert av for eksempel Prokofjev. Likevel er det progrock - ja, uten rock, da. Vi har den saksofondrevne berg- og dalbane-turen "Don't pull a Mustaine bro" som bombarderes med stakkato metalriff og plingplong-lyder. Fuzzekkovokal og støy-technorock dundrer fra kjellerdypet med "Day at the Office", og vi kan slenge oss med på en svingom i den psykedeliske valsen "The Eleventh Victim" som er en hyllest til samt en fortsettelse på Piero Piccionis tema fra den italienske kultfilmen "La decima vittima" (The Tenth Victim).

Uforutsigbar, ustadig, ubehendig, udogmatisk, uskikkelig, usmakelig, urkomisk, utsøkt og uregjerlig. Samtlige er passende synonymer til Umlaut. For det er festlig forskrudd, og snedig skrudd sammen. Umlaut har tonesatt en eventyrbok for smårollingene, komponert musikken til en campy skrekkfilm og samtidig satt opp en musikal i de absurdes salonger. Mange tilhengere hadde de kanskje ikke før, og de vinner neppe særlig flere med denne utgivelsen. Så sitter man og funderer: Får de egentlig vist sitt fulle potensial? Eller er det litt for mye lekeprosjekt-følelse? Hviler det ikke noe uforløst over noe? Bär trenger ikke en musikalsk mentor, men kanskje en diktator. En som holder ham i ørene. Mye er fantastisk, noe er ikke det, mens det meste er svært gode tendenser. Det blir for mange sideelver. Likevel, etter en snau halvtime med musikk sitter man igjen som den uforbederlige anmelder man er og sulter etter mer, mer, mer!

La oss anta at det er et godt tegn.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir

()

Falsobordone gir deg et sjeldent godt innblikk i 1300-tallets gleder og instrumenter.

Flere:

Pinetop Seven - The Night's Bloom
Stars - Set Yourself On Fire