cover

Dream Letter - live in London 1968

Tim Buckley

CD (1990) - Rhino / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folk / Blues

Spor:
Introduction
Buzzin' fly
Phantasmagoria in two
Morning glory
Dolphins
I've been out walking
The earth is broken
Who do you love
Pleasant street/You keep me hanging on


Love from room 109/Strange feelin'
Carnival song/Hi lily, hi lo
Hallucinations
Troubador
Dream letter/Happy time
Wayfaring stranger/You got me runnin'
Once I was

Referanser:
Bob Dylan
Van Morrison
Leonard Cohen
Joni Mitchell
James Taylor
Randy Newman
Tim Hardin
John Prine
Jesse Winchester
Fred Neil

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Rørende, vakkert og sterkt

At en så ung sjel kunne føde så sofistikert og vakker musikk, viser hvor stort talentet hans var.

"Dream letter" inneholder sanger fra Tim Buckleys tidlige karriere, fra tida da folkrock og jazz dominerte 21-åringens liv. At en så ung sjel kunne føde så sofistikert og vakker musikk, viser hvor stort talentet hans var.

"Dream letter" ble til i Queen Elizabeth Hall i London, 10. juli 1968, på Tim Buckleys første tur til England. Han hadde ikke råd til å ta med congaspiller Carter C.C. Collins og bassist John Miller. Derfor ble Danny Thompson hyret inn på bass. Han hadde aldri spilt noen av Tim Buckley sine sanger før, men det er det ingen som kan høre.

Utstyrt med en akustisk gitar med tolv strenger og en stemme som gikk over cirka fire oktaver, vever Tim Buckley et rørende vakkert og sterkt teppe. Gitarist Lee Underwood er den eksklusive gulltråden som løper gjennom hele veven. Vibrafonist David Friedman er de påsydde paljettene og Danny Thompson er selve vevskyttelen som fletter alt sammen.

"Phantasmagoria in two" starter med forsiktig, men resolutt fingerplukket gitar, en fri bassgang og Lee Underwood sine umiskjennelige gitartoner. Ingenting kunne ha forberedet meg på det emosjonelle sjokket fra de første strofene. Jeg blir like oppskaket hver gang jeg hører Tim smyge fram:

"If a fiddler played you a song, my love,
and if I gave you a wheel,
would you spin for my heart and loneliness,
would you spin for my love."


Tim Buckley var en urolig sjel som ofte "plaget" sine venner og kolleger med "practical jokes". Han hadde en skrudd form for humor. Han var usedvanlig skarp og vittig. Ingen kunne målbinde ham. Tim Buckleys mest framtredende egenskap, utenom sin musikalitet, var hans manglende evne til å motstå en utfordring. Dersom noen utfordret ham, måtte han ta dem på ordet.

Året etter at "Dream letter" ble spilt inn, ga Buckley ut albumet "Happy/Sad". Sangene på denne plata bar mye sterkere preg av jazz enn forgjengerne. Buckley var en rastløs sjel, noe hans musikk viste tydeligere og tydeligere. Han eksperimenterte i økende grad, og salgstallene sank tilsvarende. Dette motsetningsforholdet red Buckley resten av hans liv. Han fulgte sin indre stemme på jakt etter sitt perfekte musikalske uttrykk. Han brukte stemmen sin som et instrument, og mange konserter endte i endeløse vokaløvelser der Tim skrek som en ape i en halvtime.

Det endte i kommersielt selvmord, selvfølgelig. Et økende forbruk av narkotiske stoffer hjalp ham kanskje til å nå sine spirituelle mål, men den virkelige verden innhentet ham. Tim Buckleys økonomiske situasjon tvang ham til å gi ut den mer kommersielle "Look at the fool" i 1974. Samtidig klarte han langt på vei å komme seg ut av narkotikamisbruket. Det eneste problemet var at "Look at the fool" ikke solgte. Kritikerne var heller ikke overbegeistret. Tim Buckley hadde firt på kravene sine, til ingen nytte.

Den 29. juni 1975 spilte han en konsert i Dallas, den siste på turneen. Han hadde en periode holdt seg unna alle rusmidler. Han hadde trent og spist vitaminer. Da turneen var slutt, var det tid for fest. Tim Buckley feiret med alkohol og narkotika, og ble med en kompis på nachspiel. Der utfordret noen ham for siste gang, til å snorte kokain. Tim Buckley hadde vært tilnærmet ren så lenge at dosen ble for mye. Dessuten var det ikke kokain, men heroin han fikk i seg.

"Dream letter" avsluttes med en av historiens aller vakreste og sørgeligste sanger. Tim Buckley vet at det med tida vil dukke opp nye mennesker i hans sted. De vil fortelle at han kun var en løgn. På "Once I was" synger han en desperat, siste bønn om at han ikke må glemmes. Under en hyllestkonsert i 1991 i St. Anne's Church, New York City, sang en til da ukjent ung mann både "Once I was" og "Phantasmagoria in two". De som hadde kjent Tim ble revet tilbake til fortida av Jeff Buckley sin opptreden. Samtlige visste svaret på det ulidelige spørsmålet som stilles i refrenget:

"And sometimes I wonder
Just for a while
Will you remember me?"

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 10/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney - Superwolf

(Drag City / Domino)

Superduoen finn tonen og dukkar ned i det grumsete og blodige, men løftar også hovudet, smiler og er tilfreds.

Flere:

Old Man Gloom - Christmas
Orchestra Baobab - Pirates Choice