cover

Nightlife

Pet Shop Boys

CD (1999) - Parlophone / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Disco / Elektronika / Techno

Spor:
For Your Own Good
Closer to Heaven
I Don't Know What You Want But I Can't Give It Anymore
Happiness is an Option
You Only Tell Me You Love Me When You're Drunk
Vampires
Radiophonic
The Only One
Boy Strange
In Denial
New York City Boy
Footsteps

Vis flere data

Se også:
Closer To Heaven - Pet Shop Boys (2001)
Montage - The Nightlife Tour - Pet Shop Boys (2001)
Release - Pet Shop Boys (2002)
PopArt - The Hits - Pet Shop Boys (2003)
Fundamental - Pet Shop Boys (2006)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Skinnet bedrar.

Akkurat når du tror en muskelbunt av en rapper skal lire av seg en betydningsløs lekse, slentrer Neil Tennant frem til mikrofonen.

Innpakningen til den nye plata til Pet Shop Boys lover den kjølige, konstruerte diskoen som vi kjenner fra tidligere utgivelser. Forpakningen er nydelig designet, og hele CDen er karbonnøytral så ingenting kommer til skade må vite. Uten at dette hever utgivelsen nevneverdig. Når første spor drar igang er det i en utpreget euro-dance kopi. Akkurat da jeg tror en muskelbunt av en rapper skal lire av seg en betydningsløs lekse, slentrer Neil Tennant frem til mikrofonen og ytrer: "For your own good / call me tonight". Det er unektelig driv i den syntetiske bassen som dominerer låta, og det er tydelig hvilket natteliv tittelen på skiva henviser til, uten at man får lyst til å begi seg ut på galeien av den grunn.

Det er ikke før den første singelen står for tur at man kan kjenne igjen noe som likner på deres eldre, og bedre, materiale. David Morales har styrt spakene i studio på låta, og gjør det uten å forvrenge det jeg oppfatter som grunnleggende Pet Shop Boys: Fra den lange og kronglete tittelen ("I don't know what you want but I can't give it any more") og den spinkle instrumenteringen, til strykerne som ligger og lurer i bakgrunnen. Dette er pur Pet Shop Boys.

Det er produsentene som styrer skuta og det er litt av et drømmelag Pet Shop Boys har fått inn i studio. David Morales har så og si oppfunnet New York-house egenhendig. Rollo spiller til daglig i Faithless, uten at det merkes nevneverdig på de låtene han har ansvaret for. Men det er uansett Craig Armstrong som bidrar i sterkest grad. Armstrong har tilknytninger til Massive Attack og Bristols smått legendariske Wild Bunch-miljø. Dette kommer tydelig frem i den mørke "Vampires".

Den største nedturen står guttas duett med Kylie Minogue for. "In Denial" er en dialog mellom Tennant og Minogue som dessverre minner mer om dialogen fra "Neighbours" enn noe som fortjener plass på en Pet Shop Boys plate. Og det er nedturene som dominerer. Jeg blir sittende tilbake i hoderistende undring og lure på hva som har fått dem til å inkludere Village People-parodien "New York City Boy". Hadde de bare fått med seg de gjenværende herbergssliterne så hadde dette hatt noe ved seg, men ikke engang det har de maktet.

Det er noe krampaktig over hele produktet. Glimtet i øyet som Tennant og Lowe hadde på låter som "Go West" (fra "Very" 1993) og "What have I done to deserve this?" (fra "Actually" 1987) er ikke tilstedeværende, og det hele faller fra hverandre. Kanskje burde Tennant avsluttet karrieren der den starta; som musikkjournalist.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Marissa Nadler - Little Hells

(Kemado)

Marissa Nadlers første popalbum kommer til sin rett, akkompagnert av flotte gjesteartister og ektefølte ballader.

Flere:

Ghostface Killah - Fishscale
Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker