cover

No One Said You Didn't

Phthalocyanine

CD (2005) - Phthalo / Planet Mu / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Drill'n'bass / Jazz / Ambient / Hardcore

Spor:
Ethiopian Runner
Sewer System Shrapnel Rainbow Energy (Without Remainder)
Kenyan Runner
Breakfast Beer
Thesis Essay
Rosemary
Hilbert Space
Dithyramb
Living With Lightning In Your Body
Death Frenzy
Gunslinger's Death

Referanser:
Aphex Twin
Kid 606

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Utilgjengelig og avansert melankoli

Kompliserte og irrasjonelle rytmer i styggfint samspill med bruddstykker av behagelige melodier. Vondt og godt på samme tid.

Phthalocyanine er et vanskelig navn å huske, og et enda verre navn å stave. Mannen bak idéen heter noe enklere Dimitri Fergadis, og driver sin lille label Phthalo fra Los Angeles. Gjennom Planet Mu og dotshop.se har langspilleren No One Said You Didn't funnet veien til den som leter.

For det er ikke bare navnet som er vanskelig når det gjelder Phthalocyanine. Musikken er ikke lett begripelig den heller, med sine kaskader av lyd og ulyd, hakket opp og satt sammen sideveis og bak-fram, tilsynelatende hulter til bulter. Musikken fremstår som ustrukturert og utilgjengelig ved første gjennomlytting.

Noen knagger kan man dog henge enkelte elementer på. Endimensjonal gabba er tilstede, det samme er den hektiske og finhakkede rytmeprogrammmeringen som Aphex Twin og Kid606 ofte foretrekker. Det virker som om Phthalocyanine kjører en enda sprøere variant ved å programmere rytmemønstre i tidvis utakt, samt legge lag på lag med ulyd over hverandre til de på uforklarlig vis blir til lyttbart materiale. Dette er ikke en plate man setter på for å behage sine gjester med avslappende bakgrunnschill. Allikevel er ikke musikken utilgjengelig i den grad at den blir frastøtende. Snarere tvert imot.

Det er ikke lange tiden som skal til før vakre melodier gir seg til kjenne bak fasaden av nervøse metallboksrytmer og et tynt lag enerverende støy. Visse gjentagende elementer danner en skjør rød tråd i hvert stykke. En liten akkord, en synthlinje eller bruddstykker av melodier gjentas med jevne mellomrom i et ellers uoversiktelig rytmelandskap. Etterhvert gjøres hjernen mottakelig for de stemningsbilder som ligger latent i de melodiøse innspillene. Rytmene, som kanskje virker forstyrrende til å begynne med, finner sin plass som en nervøs katalysator. Effekten er at man aktivt søker etter, og fokuserer på, stemninger eller gjenkjennelige holdepunkter i skogen av uhåndgripeligheter. Fjerner man de stakkato og opphakkede rytmebruddene, sitter man med et svalt og melankolsk verk av behagelig ambient. Med den aggressive rytmiske teppebombingen blir stemningen komplimentert med et hissig og nervøst uttrykk, som gir musikken en tveegget dimensjon som virker tiltagende tiltrekkende.

Dette er en plate som man ønsker å høre på flere ganger, selv om man vet det gjør litt vondt. Inne i den irriterende frustrasjonen finnes det en behagelig og varm tilfredsstillelse. Som å kjenne et sår gro.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Father John Misty - I Love You, Honeybear

(Bella Union)

Uvanlige kjærleikssongar i eit faderlig sterkt folkpopmelodisk famntak.

Flere:

Frank Sinatra - The Christmas Collection
In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat