cover

Powder Burns

The Twilight Singers

CD (2006) - One Little Indian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Poprock / Indierock / Soul

Spor:
Toward the Waves
I'm Ready
There's Been an Accident
Bonnie Brae
Forty Dollars
Candy Cane Crawl
Underneath the Waves
My Time (Has Come)
Dead to Rights
Powder Burns
I Wish I Was

Referanser:
Nirvana
Nick Cave and the Bad Seeds
Arcade Fire
Afghan Whigs

Vis flere data

Se også:
Dynamite Steps - The Twilight Singers (2011)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Demring etter Bølgen

Dulli vender tilbake med nok en sterk plate som en twilight singer.

Første og siste låt skaper en geografisk ramme rundt dette albumet. Toward the Waves åpner som et kort symfonisk, instrumentalt bruddstykke på under minuttet: Et kirkeorgel som pent og rolig lager en liten bølgekrusning på stille hav før den langsomt vokser til en kjempebølge, lydsatt som en illevarslende elektronisk lydstorm. Albumet ender med vemodige I Wish I Was. En neddempet jazztrompet skaper blå toner til en myk duvende bass og tromme og Greg Dulli synger med en hes stemme som drar ut hver eneste stavelse med innlevelse. Vi blir imidlertid avbrutt i den glidende albatrossflukten, først av et kort elektrisk gnistregn fra gitaren og så en pompøs lydvegg hvor vokalen nesten blir borte.

Stedet vi befinner oss i er New Orleans, et sted vokalist/gitarist/låtskriver og produsent Greg Dulli, har et svært nært forhold til. Hans siste album som frontmann i smått berømte Afghan Whigs ble spilt inn her i 1998 (1965). Da dette bandet formelt ble oppløst i 2001 uten å ha fått den samme mainstream-statusen som andre samtidige band som for eksempel Pearl Jam, så hadde han allerede noen år vært i gang med sitt nye prosjekt The Twilight Singers: Greg Dulli ville lage ny musikk med mindre av faste støttespillere, men hvor nye folk blir trukket inn fra gang til gang etter behov.

Greg Dulli ble født i "katolske" omgivelser i småbyen Hamilton midt ute på det amerikanske bondelandet i Ohio i 1965, vokste seinere opp i stålbyen Cincinatti og de første spirene til hans ektefølte kjærlighet til soul og R&B ble nok født allerede her i tenårene, da han trosset noen uskrevne lover og valgte kamerater blant svarte. Stemplet som "slem" gutt skulle vise seg vanskelig å bli kvitt. Seinere manifesterte denne lidenskapen seg på flere av platene med Afghan Whigs og også på de etterfølgende album som Twilight Singers, som f.eks. She Loves You (2004).

I høyeste grad er New Orleans også til stede på dette albumet som delvis ble spilt inn der etter at orkanen Katrina hadde forvandlet en høyst levende by til en spøkelsesby. Så sier da Greg Dulli at I Wish I Was You er en kjærlighetsang til "henne", nemlig New Orleans.

Et tredje geografisk ramme er det jeg kan skimte av stedsnavn på coveret: Stedsnavn som Bogota og andre steder i Sør-Amerika og Greg Dullis andre hjemsted, Los Angeles, får tankene i retning av tittellåten Powder Burns og stoffer som vært en del av denne sangerens liv i mange år: "Closer to the smoking gun all the time..." Uansett er denne låten skrevet sammen med Manuel Agnelli fra italienske After Hours (som Dulli turnerte sammen med i fjor.)

Powder Burns smyger seg inn på deg med en tung bass og med en "ondskapsfull" vokal, men litt håndklapp og fiolinriff bryter opp den trykkende stemningen. Et ekstra pluss for den korte gitarsoloen som gjør seg godt sammen med fiolinen. The Conversation er en annet høydepunkt. Visstnok inspirert av Coppolas film med samme navn, men her slipper vi unna et hektisk crescendo, men blir fanget av dobro/slidegitar og fioliner og igjen synes jeg vokalarbeid passer godt til stemningen i låten: "Once I Was Invisible for all the world to see.." Fremmedgjort? Singer/songwriter Joseph Arthur bidrar også med en utfyllende bakgrunnsvokal.

De fleste sangene dreier seg om sex, ikke kjærlighet og følelser i forhold til/erfaringer med dopbruk. I'm Ready er en intens, hypnotiserende rockelåt med røtter i Motown-rytmer og hamrende gitarerer hvor tittelen gjentas med vedhenget: "To love somebody" helt til stemmen blir sliten og gisper etter luft. Storslått og pompøs er There's Been an Accident som åpner vârt med litt fingerplukking på felestrengene og pianoakkorder som henger litt i luften, og som får følge av orientalsk lydende feler før det bygger seg opp med gitarer og kor, dempes ned et øyeblikk og bygger seg opp igjen til et nytt crescendo og avsluttes med orientalske feler og nesten hviskende: "Daylight is creeping I feel it burns my face".

Og det er flere godbiter: Candy Cane Crawl er en neddempet sang hvor Scott Bennet fra Brian Wilsons band har satt sine spor med arrangement og nydelig backingvokal fra bl.a. Ani DiFranco og med internett-overbrakt bass fra tidligere Whig-kompis John Curley. At også svirebror Mark Lanegan bidrar med en sampling fra Methamphetamine Blues her, er vel egentlig bare for de spesielt interesserte, og det dreier seg om en ytterst kort sekvens med trommelyd helt på slutten.

Forty Dollars og Dead to Rights er unnfanget da Greg så undergangen i øynene. Førstnevnte er en enkel gitar/pianobasert låt som er ganske så monoton, men som tillater seg namechecking både av She Loves You og All You Need Is Love, men jeg regner ikke med at det er Beatles' ukompliserte og ungdommelige, naive kjærlighet han prøver å beskrive.

Bonnie Brae er et sted i Los Angeles, et møtested for lyssky virksomhet enten det måtte dreie seg om stoff eller sex. I følge Dulli en sang om det gale andre gjør, men som like fullt kunne vært ham selv. En enkel og litt laidback låt som domineres av en distinkt gitar, og bassen er (som vanlig) langt fremme i lydbildet. Intensiteten varier for så å ebbe ut med en litt resignert plystring.

I My Time (Has Come) er det et godt gammeldags refreng for en gangs skyld - og ganske så iørefallende. Men det er kanskje ikke det mest spennende stykke musikk i lengden, selv om vokalen er både aggressiv og bitende her.

Noen innvendinger har jeg også til Powder Burns: Ganske mange av låtene er bygget opp på samme måte, og produksjonen er litt for "flat" i de mest intense partiene. Et øyeblikk trodde jeg også at jeg lyttet på oppfølgeren til Arcade Fires Funeral!

Melodiene ikke alle er like sterke, men det forhindrer ikke meg i å konkludere med at dette er bra plate som skal få enda flere sjanser i spillern. Powder Burns nytes best om en hører den fra begynnelse til slutt, gjerne med volumet opp mot smertegrensen. Det er mangt å glede seg over og faktisk ikke kjedelig: En reise på godt og vondt.

Øya mer enn klar for besøk 11. august.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot

(Luaka Bop)

Tre musikere som ikke kjenner noen begrensninger leverer langt over pari.

Flere:

Mathias Stubø - 1979
Robin Williamson - The Iron Stone