cover

HeXaeon

Aeternus

CD (2006) - Dark Essence / Karisma / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Doom / Death metal / Black metal / Thrash

Spor:
The Darkest of Minds
GodHead Charlatan
The 9th Revolution
In The 3rd Dwells Oblivion
Hexaeon
Punished
Ageless Void
Christbait
What I Crave

Referanser:
Runemagick
Nile
Cannibal Corpse

Vis flere data

Se også:
A Darker Monument - Aeternus (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Holder fortsatt koken

Doom tar baksetet for death på Aeternus sjette fullengder.

Så lenge det finnes musikk, vil band være nødt til å innstille seg på å bli satt i bås, av alt fra musikkjournalister til forståsegpåere og andre synsere. Noen aktører velger derfor å skape sine egne genrekategorier, slik som for eksempel Enslaved eller Aeternus har gjort.

Enslaved definerte viking metal sjangeren mens Aeternus skal ha introdusert dark metal for verden. Men om Aeternus virkelig var først ute med uttrykket, eller om det var Bethlehem, kan jeg faktisk ikke svare helt sikkert på. Bethlehem ble formet i 1991 og gav ut sitt debutalbum som bærer tittelen Dark Metal tre år senere. På dette tidspunktet hadde de allerede tre demo/EP-utgivelser bak seg. Aeternus ble på sin side til i 1993 og slapp altså sin første demo samme år som Bethlehems tidligste fullengder så dagens lys. Men denne diskusjonen er i grunnen ikke så viktig. Viktigere er det å forstå hva som ligger i sjangerdefinisjonen. For hva er egentlig dark metal?

Dark metal er en ren sekkebetegnelse slik som ekstrem metal er det, om enn noe mer spesifikk. Ekstrem metal er en definisjon som ofte brukes til å dekke krysninger av mer ekstreme metalformer som death/black/thrash/grindcore. Krysninger som det kanskje er vanskelig å putte i en egen klasse. Derfor kan de enkelt og greit samles i en slik gruppering. Men Dark metal er som sagt en mer avgrenset subsjanger enn ekstrem metal. Kort sagt er dette ett utrykk som brukes til å beskrive band som blander black metal, death metal og doom metal. Seighet, brutalitet og atmosfære er tre viktige stikkord her. Aeternus oppfyller alle disse betingelsene.

Etter min mening har Aeternus fått alt for liten oppmerksomhet her i landet, tatt i betraktning deres fartstid, den spennende innfallsvinkelen til genresammenblandinger og den sterke kvaliteten som har rådet gjennom hele deres bandhistorie. Til å begynne med var doom metallen mer fremtredende hos Aeternus enn i dag, og den stemningsfulle EPen Dark Sorcery (1995) har vært en av mine største favorittutgivelser helt siden jeg hørte den for første gang. For meg gjelder ikke dette bare innen nordmennenes diskografi, men generelt i musikkverdenen.

Men det er ikke dermed sagt at Aeternus har famlet og mistet det musikalske grepet helt etter 1995. Bandet har gjennom hele sin historie vist at de kjører en særegen stil, og kjernen i sin karakteristiske identitet er blitt beholdt frem til dags dato. Dette til tross for at sjanger-influenser har kommet og gått samtidig som innfallsvinkler og struktur har endret seg gjennom årene.

At doom metal-dryppene er færre merkes nok aller best, selv om de langt ifra har forsvunnet. De tunge seige rytmene har klare likheter med Runemagicks stil, og da tenker jeg spesielt på hvordan det svenske bandet låt i perioden rundt Requiem of the Apocalypse. Uansett, Aeternus har vist en klar trang til å satse mer på groove og tunge rytmer enn ren stemning på siste skivene. Death metal er som en naturlig følge av dette sjangeren som er mest representert på Hexaeon. Dette var også tilfellet med A Darker Monument, bandets forrige utgivelse.

Teknisk sett gjør nordmennene en god jobb. Riffene bærer fremdeles Aeternus' varemerke, vokalen er like buldrende som tidligere og ligger passelig tilbakelent i lydbildet, mens rytmeseksjonen er kontant og fast som fjell. Spesielt de mange tempovariasjonene glir fint over i hverandre, noe jeg synes The 9th Revolution gir flere gode eksempler på. Akustiske partier blir også brukt for å skape kontrast med den tykke gitarveggen, partier som allerede dukker opp i platas første låt The Darkest of Minds.

Mot slutten av albumet dabber imidlertid entusiasmen min litt av. Skivas siste låter føles noe anonyme i forhold til hvordan sporene i albumets første del stikker seg ut, og jeg tar meg nesten i begynne å lengte etter Aeternus tidligere komposisjoner. Det Aeternus som en gang var. Men denne følelsen som alle fans av band som har skiftet retning sikkert har kjent før eller siden, kan ikke skygge over det faktum av at nordmennene har laget et kvalitetsterkt album med god variasjon og en hovedvekt av solide komposisjoner.

Aeternus disker med andre ord opp med et smakfullt om ikke helt komplett måltid denne gangen. Selv om forskjellene fra 90-tallets Aeternus ikke er til å overse, er fremdeles viljen, og ikke minst evnen til å lage gode låter til stede. Det skal derfor bli spennende å følge med på hva som skjer fra denne kanten i fremtiden.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Little Axe - Hard Grind

(Onu Sound)

En groovy blanding av dub og blues krysser Jamaica med Mississippi.

Flere:

Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire
Marissa Nadler - Little Hells