cover

Say You Will

Fleetwood Mac

CD (2003) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Rock / Voksenpop

Spor:
What's The World Coming To
Murrow Turning Over In His Grave
Illume (9-11)
Throw Down
Miranda
Red Rover
Say You Will
Peacekeeper
Come
Smile At You
Running Through The Garden
Silver Girl
Steal Your Heart Away
Bleed To Love Her
Everybody Finds Out
Destiny Rules
Say Goodbye
Goodbye Baby

Referanser:
The Eagles
Steely Dan
Jackson Browne
Heart

Vis flere data

Se også:
The Very Best of Fleetwood Mac - Fleetwood Mac (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Dæven!

En nesten komplett besetning gir til kjenne et langt, inspirert og overraskende godt album.

Fleetwood Mac er et band som har kapret sin kvote av inn- og utskiftninger av medlemmer gjennom hederlige 36 års eksistens. Forventningene til årets album har spesielt i Statene vært skyhøye, naturligvis grunnet fjorårets nyhet om at nesten hele den klassiske og best kjente suksessbesetningen Stevie Nicks, Lindsay Buckingham, John McVie og Mick Fleetwood skulle gjenforenes for innspilling av et album - det første disse fire har laget sammen siden Buckingham valgte å hoppe av i 1987. Jeg bruker altså ordet 'nesten', ettersom det femte medlemmet i denne besetningen, Christine McVie, i offisielle termer fortsatt har valgt å holde seg utenfor etter sitt avhopp i 1994. En kikk i coverets notater avslører imidlertid at fru McVie ikke har klart å holde seg helt unna mikrofon og tangenter på dette albumet.

Nyheten vakte også en erkjennelse for min del; en erkjennelse av at 1990-tallet var en slags brakk-periode der bandet hentet inn relativt anonyme og usjarmerende medlemmer for å fylle tre temmelig uinspirerte album. Jeg skal derfor ikke unnslå forhåpninger om å høre bandets melodiske voksenpop, iblandet Buckinghams kreative gitargalskap, for min egen del heller. Hvor herrrligt er det ikke da å kunne melde at Say You Will har blitt et overraskende godt album, og at de fleste godelementene fra Fleetwood Macs produksjoner i perioden 1975-87 er på plass. Nicks og Buckingham har skrevet alle låtene hver for seg i en 50/50-fordeling over hele albumflaten - en blanding av maskulin/feminin som på mange måter i essens angir bandets identitet, styrke og brede appell.

Nå har de riktignok hatt mange år å jobbe opp materialet på, men jeg er like fullt litt imponert over at de har inkludert hele 18 spor på sitt comeback - talatrengte som pokker med andre ord. Greit, alle låtene kan ikke sies å være like spennende, eller å ha en voldsom levetid. Sett under ett holder likevel Say You Will et meget høyt kvalitetsnivå, der jeg tror nytere av bandets album fra ovennevnte periode vil finne plenty som de virkelig helhjertet kan kose seg med. Buckinghams bidrag er en fin blanding av folksy øyeblikk og stabile poprockere, nesten alltid ispedd - voksenpop-genren i betraktning - småskrudde løsninger i arrangementene. Det er dette som avføder to av albumets tre favoritter for min del, først under den eksplosivt potente Murrow Turning Over, der mannens sterkt undervurderte gitareksesser vekkes til live, dernest i den bånntunge og mildtest talt overaskende støyende Come.

Nicks' materiale overlapper på sin side primært Buckinghams i den folksy avdelingen. Den umiskjennelig brekende stemmen kan nok fremdeles kreve tilvenning for uinnvidde, men det er likevel hun som bærer det umiddelbart mest innbydende låtmaterialet - for eksempel den deilig suggererende Illume (9-11), en komposisjon der McVie og Fleetwood til fulle får demonstrert sin tålmodige stødighet i rytmeseksjonen. Jeg merker meg også at det er hun som står for låtene som arrangementsmessig og estetisk lener seg lengst mot de mest populære øyeblikkene fra bandets 80-tallskatalog; øyeblikk som Seven Wonders, Little Lies og Everywhere. Samtidig er det minnet av spesielt de to sistnevnte som får meg til å innse hva som mangler ved Say You Will. Helt konkret føler jeg et lite savn av Christine McVies bidrag til bandets repertoar. Det er i seg ingen kritikk av verken Nicks eller Buckingham ferdigheter som låtskrivere, men jeg tror det hadde gjort seg med noen finmelodiske og balanserende låter fra McVies hånd. Både Buckingham og Nicks evner med låter som Say You Will, Steal Your Heart Away, Miranda og Silver Girl å dekke det appellerende mid-registeret, men jeg tror neppe at noen av dem kommer til å bli noen singelhit av formatet McVie var i stand til å skape.

Men altså, Say You Will er et meget anbefalt kjøp, både for gamle kjennere av bandet og for et voksent publikum som har evnen til å ta leting etter nyvinninger mer med ro. Gjenforeninger av dette slaget har nesten per definisjon en tendens til å tryne på lettvintheter under åpenbare økonomiske vinningsmotiver, eller en total mangel på erkjennelse av en utbrenthet som ofte inntreffer blant aldrende låtskrivere. Med dette som bakteppe har Fleetwood Mac satt sammen et beint fram imponerende potent og eksistensberettiget verk. Det er faktisk langt mer enn jeg hadde turt å håpe på.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.