cover

Hard Rain

Bob Dylan

CD (1976) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Spor:
Maggie's Farm
One Too Many Mornings
Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again
Oh, Sister
Lay, Lady, Lay
Shelter From The Storm
You're A Big Girl Now
I Threw It All Away
Idiot Wind

Vis flere data

Se også:
Love and Theft - Bob Dylan (2001)
The Freewheelin' Bob Dylan - Bob Dylan (1963)
Highway 61 Revisited - Bob Dylan (1965)
Blonde on Blonde - Bob Dylan (1966)
Knocked Out Loaded - Bob Dylan (1986)


Ett spor:
Idiot Wind

Noen mener at Dylan ligner på Jesus. Jeg tror han kunne trengt en frelser selv.

Et blodspor leder fram til denne dagen, 23. mai 1976.
Bob Dylan er skadeskutt.
Han er farlig.

Stedet er Fort Collins, Colorado. Kona Sara og barna står like ved scenen. Det har regnet i strekk i ei uke. Det er så surt og kaldt at gitaristen David Mansfield må spille med hansker. Instrumentene er ustemte på grunn av fuktigheten, og musikerne får elektriske støt. Dylan selv er en usikret trafostasjon, en bunt av spenning. Opptakene fra konserten knitrer og freser som ingenting annet.

På "Shelter from the storm" spiller Bob Dylan den skitneste, slemmeste, styggeste slidegitaren jeg noen gang har hørt. Det er en vanvittig versjon. Han har en tornekrone på hodet. Han er fredløs. Han er gal.

"I was burned out of exhaustion, buried in the hail," roper Dylan.

Han var virkelig utslitt. Det nærmet seg slutten på en lang og skuffende turne gjennom sørstatene. Minst like ille sto det til med ekteskapet med Sara, hans kone siden 1965. Første del av Rolling Thunder Revue, som startet høsten 1975, var et lekende, sprudlende barn. I løpet av pausen ble følget innhentet av puberteten. Våren 1976 er følelsene ute av kontroll. Bob Dylan vet ikke hvem som er vennene hans lenger. Han og Sara har vokst fra hverandre. Hun er blitt en stor pike. Han er såret og fremmedgjort. Selv stemmen er annerledes.

På liveplata "Hard rain" hagler det store klumper av frustrasjon og bitterhet. Dylan viser tenner. Ordene flykter vettskremt fra den store, frådende, glefsende kjeften hans.

Han ser skitten og sliten ut.
Han har drukket hele helga.
Han har med seg to elskerinner.
Så dukker Sara opp, helt uventet.

Dylan har fått nok. Han føler seg rastløs, sulten. Han er redd han har kastet bort alt. Han er blitt lurt for aller siste gang. Han er fanget i Colorado med Sara på hjernen igjen.

All dette blir blåst inn i "Idiot wind", albumets siste sang. Det er en vond og vemmelig versjon. Dylan hadde antagelig problemer med å tro ordene som kom ut av hans egen munn.

De fortvilte, skeive akkordene han åpner sangen med, kan bare sammenlignes med lyden Robbie Robertson skviset ut av gitaren under introduksjonen til "Ballad of a thin man" i Manchester, 17. mai 1966. Det er lyden av noe som dør. Ekteskapet mellom Bob og Sara slutter der og da, på scenen i Fort Collins, Colorado.

Bandet lar seg rive med, skremt, beruset, i ærefrykt. Bassist Rob Stoner spiller så hardt at han nesten letter fra bakken. Trommeslager Howard Wyeth lar cymbalene plaske over flodbølgene av følelser. Dylan gjør ikke noe forsøk på å synge. Han roper, han skriker, han lar ordene og følelsene velte ut av kroppen. Han stabler linjene oppå hverandre til de blir en dynge av råttenskap. For hvert vers skreller han av et nytt lag med skinn.

"Idiot wind" er et beist, et uhyre, et monster.
Ni minutter og 30 sekunder.
En evighet, et øyeblikk.

Jeg har sett filmopptaket fra konserten. Dylan ser ut som et forvirret ekorn. Gitarist David Mansfield ligner et uskyldig barn som er blitt kastet ut på veien med en gjeng forfyllede galninger. Både Dylan og bandet har tørkler på hodet, omtrent som som en gjeng ville arabere på jakt etter blodhevn.

Noen mener at Dylan ligner på Jesus. Jeg tror han kunne trengt en frelser selv. Det står et stort, usynlig kors på scenen.

Følelsen av å lytte til "Idiot wind" kan best beskrives med disse ordene:

"Down the highway, down the tracks,
down the road to ecstacy,
I followed you beneath the stars,
hounded by your memory,
and all your ragin' glory."

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no
pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Balkan Beat Box - Nu Med

(Crammed Discs)

Balkan Beat Box tvinger frem sommerstemningen med sitt svært humørløftende mas.

Flere:

Suicide - American Supreme
The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature