cover

Fuck Pete Larsen

Wolf Eyes

CD (2002) - Wabana

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Der Untergang

Pete Larsen markeres ikke med den vennligste platen verden har hørt. Her spises han av utøy og kjemisk mark.

Wolf Eyes har blitt et av de førende bandene innen støyscenen. Ekstensiv turnering (blant annet sammen med Fe-Mail på Kongsbergjazzen - og de lagde et helvetes leven!), deal med SubPop og masse godord fra godtfolk har gjort Michigan-bandet svært så ettertraktet. Deres hittil siste plate Burned Mind (SubPop, 2004) var da også en triumf for trioen, og de har gjort seg fortjent til denne viraken. I kjølvannet av dette har deres tidligste opptak blitt gjenstand for en større kultdyrken, og prisene for eksempel på eBay vitner om at det finnes urovekkende mange mennesker der ute som er villige til å bruke sparepengene sine på lyder man ellers kan finne på industritomter, kraftverk, eller inne i hodet til dypt forstyrrede mentalpasienter.

Wabana har en pågående serie med nyutgivelser av titler trykket i minimale opplag, som blant annet inkluderer Sunburned Hand of the Man og Acid Mothers Temple. Fuck Pete Larsen var Wolf Eyes' cirka tredje skive (tittelen henspiller på en av deres tidlige platedirektører. Jeg har ingen anelse om hva han har gjort, men etter resultatet å dømme var det no' gufne greier). Den ble utgitt i 600 eksemplarer i 2002, og er selvsagt ikke lett å oppdrive nå. Her finnes to utitulerte spor på cirka 25 minutter hver. Og la meg si det først som sist, som relativt interessert i støy og støymusikk, dette er ikke lett å bli klok på. Grunnarbeidet er utført av analogt elektronisk utstyr som stappes ned i en skitten dass ved hjelp av gitarer, hysteriske skrik og hjemmelagde torturredskaper. Hele greia dekonstrueres så av en bulldozer inntil dritten renner ut igjen som musikk. Eller noe lignende.

Fuck Pete Larsen er verken spesielt aggressiv eller voldsomt utagerende, lydene som presser seg frem er mer av langsomt malende og skremmende art. Mer droner, mindre drill for å si det slik. Sammensetning kan virke tilfeldig; mer frastøtende enn tiltalende, mer irriterende enn forlokkende. Særlig spor 2 preges av klipp & lim mellom øvingslokale, limsniffing og et nært forestående krigsscenario. Det er ikke vanskelig å vemmes av innholdet som spys ut. På den annen side er Wolf Eyes så kompromissløse i sin adferd at man bare må la seg fascinere. De tonesetter en verden i kaos, eller i beste fall på vei lukt mot undergangen, med en kompromissløs og humørløs jernvilje. Det gir en underlig effekt å starte en morgen med denne platen, mens fuglene kvitrer harmløst i trærne og solen blunker milde strimer av lys inn gjennom vinduet.

Wolf Eyes tøyer grenser - og det er derfor vi liker dem. Med sin enorme back-katalog sier det seg selv at ikke alt er av største interesse. Og slik vil jeg plassere Fuck Pete Larsen; vel verd å sjekke ut, men ikke verd å blakke seg på.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Le Corbeau - Moth on the Headlight

(Fysisk Format)

Le Corbeau har forkastet minimalismen og sendt skissene i kverna sammen med fuzz, støy og renskåren rock. Og resultatet lar ikke vente på seg.

Flere:

The Gin & Tonic Youth - New Times
M.I.A. - Maya