cover

Morph The Cat

Donald Fagen

CD (2006) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Jazzrock / Softrock / Poprock / Voksenpop

Spor:
Morph the Cat
H Gang
What I Do
Brite Nitegown
The Great Pagoda of Funn
Security Joan
The Night Belongs to Mona
Mary Shut the Garden Door
Morph the Cat (Reprise)

Referanser:
Steely Dan

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Byen sover

Utenfor er monsteret Morph for alvor i ferd med å sette klørne i Manhattan

"There's nothing sexier than the Apocalypse. I guess you could call this album Apocalypse Wow" - Donald Fagen

Hvis New York City hadde ligget i California, ville Donald Fagen ha sittet i 40. etasje og kikket ut over byen, lest Joseph Conrad, Milan Kundera og fundert over kjærligheten, kvinnene og krigen. Det er i ferd med å bli mørkt, og Lester "the Nightfly" spiller alt fra "The birth of the cool" til "Ascenscion". Og utenfor er monsteret Morph for alvor i ferd med å sette klørne i Manhattan.

Donald Fagens første soloplate kom i 1981, den andre i 1993. Han forhaster seg med andre ord sjelden. Selv sier han at "Morph the cat" er tredje del i en dypt personlig trilogi. "The nightfly" tar for seg tankene og drømmene til en ung og håpefull tenåring, ikke helt ulik ham selv. "Kamakiriad" handler visst nok om en mann midt i livet. På "Morph the cat" - 13 år seinere - begynner han å se slutten, "the guy in the brite nitegown".

Men jeg vet ikke.

Donald Fagen er i grunnen lik seg selv, samme hva han kaller platene sine. "Morph the cat" handler kanskje om døden, innerst inne. Det er en del piller og paranoia disse sangene, ikke minst i "The night belongs to Mona" og "Mary shut the garden door". Men plata inneholder også noe av det varmeste og vakreste, mest levende og lyseblå Donald Fagen har gjort siden Steely Dans "Aja" i 1977. Det er faktisk så mye varme i mye musikken hans denne gang, at man nesten skulle tro Georg Wadenius, hans tidligere gitarist, hadde tipset ham om The Loch Ness Mouse og deres "11-22" fra i fjor.

Hvem vet.

De beste låtene til Donald Fagen svever ikke. De flyter ikke. De glir ikke. De ruller ikke. De flyr ikke. De gjør i grunnen litt av alt, uten å være det ene eller det andre, verken soul, jazz, rock, pop eller blues.

Det beste eksemplet denne gang er kanskje "What I do", der en litt yngre Donald Fagen snakker med spøkelset av Ray Charles. Akkordene går nesten umerkelig over i hverandre, omtrent som hav og himmel helt ytterst i horisonten. Kordamene høres ut som de kommer fra englenes by, mens bandet er fra Brooklyn og verdens beste. Etter hvert kommer Stevie Wonder med på munnspill - i drømmene mine og i denne sangen. Det kunne i hvert fall ha vært ham. Eller et spøkelse fra syttitallet.

I "The great pagoda of funn" søker et par tilflukt fra all verdens vanskeligheter. Det er Donald Fagen på sitt mest romantiske og naive. Han vet at virkeligheten venter utenfor, men klarer å stenge den ute, i hvert fall for en stund.

"Please follow me
and hold me tight
yes we'll build a world together
in the great pagoda of funn"


Jeg lar meg derimot ikke helt rive med når Donald Fagen står og gnikker på samme sted på golvet, nesten som en jødisk James Brown. Sangene hans kan også bli litt vel matematisk korrekte. Jeg foretrekker Donald Fagen når han ikke lager forstadsfunk eller revisorrock, men lar tallene ligge og bare svever, flyter, glir, ruller og flyr nedover gatene, mens byen sover.

Så enkelt som bare det.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rosanne Cash - Black Cadillac

(Capitol)

Ei dotter minnast og tar farvel, med velfunderte ord og sterke tonar.

Flere:

Aphex Twin - drukqs
Motörhead - Inferno