cover

Foundation Sounds

Eric Matthews

CD (2006) - Empyrean / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Lo-fi / Kammerpop

Spor:
Our house
Sorry
Gold
When You Should Be There
Death of In Between
Survive
This Chance
Watch the Sky
Courage
All the Clowns
More Than I Can Give
All That Remains
Start of the Meltdown
Sounds of Flight
The Fly
And the World Will Go
Till This Story Ends

Referanser:
Steely Dan
XTC
Brian Wilson
Robert Wyatt
The Beatles

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


På jakt etter et lydbilde

Eric Matthews går litt over bekken etter vann

Det er utvilsomt et ambisiøst prosjekt Eric Matthews (født 1969) har gitt seg i kast med når han nå på sin nye utgivelse har satt seg fore å finne ut av sitt eget lydbilde: Hva er egentlig kjernen sett på bakgrunn av hans intense musikkinteresse gjennom hele livet og hans tidligere utgivelser som inkluderer fire album som soloartist. To album på 90-tallet og et minialbum i 2005, har nå resultert i et nytt hvor den uttalte intensjonen/visjonen har vært å finne frem til sin egen "the foundation sound". Resultatet er et album som består av hele 17 låter, og tillegg kom det nettopp i disse dager en "Limited edition" EP, ment som bonusmateriale.

På nippet til å bli snekker på heltid med et evigvarende restauringsobjekt ute i Oregons ødemark, har imidlertid hatt mange sanger liggende på vent siden han fikk fyken av Sub Pop etter sitt andre album The Lateness of the Hour (1997). Visstnok var det da det hardnet til platebransjen for alvor. Årene frem til ny platekontrakt har likevel vært fylt av musikk – i stor grad som bidragsyter på andres album. Personlig var det siste jeg hørte av Eric Matthews hans flotte bidrag, Lonely Sea på den like flotte hyllesten til Brian Wilson Caroline Now!-albumet, fra 2000 og hans bidrag på Dandy Warhols Thirteen Tales... fra samme år.

Denne gang har han vært i sitt hjemmestudio (formoder jeg) helt alene med seg selv og spiller samtlige instrumenter selv (med et unntak) og produksjonen er ved den samme Eric. Han har ikke vært beskjeden når det gjelder å bidra med mange instrumenter på de tidligere albumene heller. Skolert som trompetist, men på sin aller første innspilling (1993) sammen med Bob Fay og Lou Barlow (Sebadoh) spiller han bass og trommer! Og seinere blir det mer og mer gitarer og tangentinstrumenter og treblåsere i ulike varianter.

Er han så kommet i mål?

Med få unntak er alle sangene bygget opp på samme måte. En elektrisk eller en akustisk gitar åpner med ganske følsomme anslag, nakent og rent, de fleste ganske nedstemte og rolige. Dernest faller bassen og trommer inn sammen med Erics vokal som er ganske gjenkjennelig og typisk, med sin hviskende intimitet og samtidig luftig, kjølige harmonier. I låtenes overganger og mot slutten av låtene, får vi innslag av piano og oftere, messing- og treblåsere og en sjelden gang en gitarsolo og enda mer sparsomt benyttet, orgel som mest brukes som fyll. Refrenger eller fengende riff i tradisjonell forstand er så å si ikke-eksisterende.

Det betyr at akkordsammensetningene er litt "uvanlige" og for meg som ikke har noe annet å fare med enn to ører, ganske likt det for eksempel Steely Dan drev/driver med.

Fundamentet for Matthews' "sound" på denne platen er gitarene, bass og slagverk og så bygges låten opp i flere lag med alle de andre instrumentene. Strykere mangler i motsetning til hans to første album, dessverre vil noen hevde med meg.

Er det egentlig så mye nytt han nå kommer med annet enn å postulere sin tese om Foundation Sound? Det er min bestemte mening at denne "sounden" fant han allerede på sine to første ordinære utgivelser og da med en mer avslappet holdning til låtene og uttrykk. Som for eksempel på den nydelige To Clear the Air eller Soul Nation Select Them, bare for å ha nevnt to.

Nå virker det som lo-fi stemningen eller atmosfæren er det viktigste, eller med Erics egne ord, ideen bak låten. Hvis du har dagen så kan du nok la deg flyte med en halv time, ja de mest utholdende kanskje 45 minutter, men en drøy time blir vel i lengste laget. Skulle denne platen få en helt rettferdig behandling måtte denne anmeldelsen vente en stund til.

I tillegg har både vokal og spilling til sine tider noe tvunget og knytt over seg selv om det mange eksempler på det motsatte også. Det er heller ikke noen opplagt fordel at han spiller samtlige instrumenter selv. Trommene virker "baktunge" og lite spillende. Han prøver seg litt med militære trommevirvler på Watch the Sky og neste låt Courage. Det samme gjelder flere av de andre låtene med solopartier, hvor instrumentene det være seg piano, gitar eller trompeten, får sin nøye tilmålte sekunder og så er det slutt. Ingen briljering, ingen løssluppenhet. Et par unntak er de litt fandenivoldske All the Clowns og The Fly, sistnevnte tolker jeg som en referanse til samarbeidet med Richard Davies i 1994, (The Cardinals).

På den harmonifylte All That Remains kunne det virkelig vært gjort mer ut av trompeten som tross alt er hans førstevalg når det gjelder instrumenter. Men låten peker seg absolutt ut blant de bedre likevel. Alt er sikkert gjort under nøye overveielse, men det er som om hans filosofering i forkant og underveis har lagt låtene inn i en tvangstrøye som hemmer full blomstring. Jeg sier ikke at det ikke ligger følelser i disse låtene for det gjør det utvilsomt: Tekstene beveger seg ofte på det personlige planet: Om frykt, tap og savn uten alt for mange gledesytringer, det måtte være noen kjærlighetserklæringer som på den vakre This Chance. Kanskje så personlige at du må kjenne hans livshistorie i detalj for å få fullt utbytte.

Men han skaper noen treffende setninger som slår ned i deg og gir grobunn for tanker i mange retninger. "There's no fear in the beginning, no way to go back and design, those major let-downs and winnings, it's all in stone..." (Courage), "...I telegraph every little thing I feel." (Sorry), "..locked in a castle with her like I planned." (Our House) eller "You could see ruins innside my head..." (Start of the Meltdown). Dette sammen med låtenes komplekse arrangementer, gjør at det er musikk som hvor absolutt mange av låtene vokser til noe større som går utover hans private sfære.

Eric Matthews har ikke så mye som kastet et blikk på hva som nå skulle være "in" av musikalske uttrykk og sjangere, men laget musikk etter sitt eget hode og hjerte – ingen rock'n roll! Dette kommer ikke opp mot hans to første album, men som sagt mange sanger det er verdt å ta med seg videre.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nuno Canavarro - Plux Quba

(Ama Romanta / Moikai)

I all sin skjøre beskjedenhet er dette et sentralt referansepunkt i moderne elektronika.

Flere:

Ensemble 96 - Immortal Nystedt
New Order - Waiting For The Sirens' Call