cover

Armed Love

The (International) Noise Conspiracy (T(I)NC)

CD (2004) - Burning Heart

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Scandinavian rock / Punk / Garasjerock

Spor:
A Small Demand
The Way I Feel About You
Let's Make History
The Dream is Alive
All in All
Black Mask
Communist Moon
This Side of Heaven
Like a Landslide
Armed Love

Referanser:
Deep Purple
The Stooges
The Hellacopters

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Mer eller mindre som sist

Et middels tredjealbum fra et av de mest underholdende liveband i Skandinavia.

Iggy Pop. Karl Marx. MTV. Noam Chomsky. George Orwell. Antonio Negri & Michael Hardt. Bikini Kill. Israel-Palestina. Greil Marcus. The (International) Noise Conspiracy er en herlig og eksplosiv blandingsmaskin av referanser fra popkulturen, politikk og filosofi. Armed Love er deres fjerde fullengder inkludert konsertalbumet fra Oslo Jazzfestival i 2002, og forrige studioalbum fra så langt tilbake som 2001 understreker at T(I)NC er et attraktivt liveband. Nådeløs turnering over hele verden i kjølvannet av A New Morning Changing Weather har virkelig gjort svenskene til et fyrverkeri på scenen.

T(I)NC er et kollektiv som er ute etter å spre et sosialistisk budskap med rock'n'roll som medium. På Armed Love tyder språkdrakten på en noe mer konservativ form for hardrock enn det oppjazza garagepregede uttrykket som har preget tidligere album. Heldigvis er de verste Iggypunkklisjéene fra forrige album borte (I cut myself up to make it real, I cut myself up to be free), det er dessverre også de mer konkrete referansene til anti-globaliseringsbevegelsen. Det er revolusjon og kommunisme som tekstmessig er det tydeligste denne gangen. Uansett klisjefylte virkemidler T(I)NC bruker på Armed Love virker de ærlige og oppriktige i sin sak, og når musikken kommer fra hjertet som i T(I)NCs tilfelle er det lettere å akseptere klisjéene som troverdige. Dette er mer enn image.

Tatt vokalist Dennis Lyxzéns tidligere band Refused i betraktning, samt T(I)NCs tidligere skiver, har vi å gjøre med en gruppe som har krysset noen konvensjoner og blandet genre. Om ikke bandet musikalsk sett har utvidet rockmusikkens horisonter i nevneverdig grad, har tidligere plater vært friske, vitale innslag med gode og fengende låter. I forhold til dette er låtmaterialet på Armed Love vel konvensjonelle, selv om ingrediensene er noenlunde de samme. Albumet er preget av en tung og uptempo mikstur av garage, punkrock og klassisk heavy, krydret med orgelakkorder og saksofonpartier, samt Lyxzéns bluesaktige munnspill. I stor grad som forgjengeren, med andre ord. Hvilken innflytelse produsent Rick Rubin har hatt er vanskelig å si. Albumet er preget av et renere og mer gjennomarbeidet sound der alt høres riktig bra ut, men det har ikke gjort T(I)NC til et mer spennende band eller Armed Love til et bedre album enn forgjengeren. Det lille ekstra som kunne løftet låtene og tatt bandet videre fra forrige album, mangler. Et litt mer skittent og rufsete lydbilde hadde kanskje gjort at musikken nærmet seg det kompromissløse innholdet i større grad? Keyboardbidragene fra ringrever som Benmont Tench og Billy Preston, som erstatning for Sara Almgren, er fengende, men hever ikke det genrelle inntrykket. Det gjør heller ikke Jonas Kullhammar på saksofon i særlig grad. Kult, men heller ikke mer.

Man kan argumentere for at det lille ekstra ligger i det politiske, og at man ikke kan skille budskapet fra musikken. Det aktualiserer igjen spørsmålet om de har gjort bevisste estetiske valg i forhold til hvem de vil nå fram til med sitt budskap. Er det slik at T(I)NC mener at hardrockpublikummet trenger et politisk alternativ, en politisk oppvåkning? I så fall en geriljatilnærming til god gammel markeds- og målgruppetenkning. I Sverige blir det politiske og samfunnskritiske aspektet ivaretatt innenfor de fleste populærmusikalske genre, og T(I)NC er et av flere band som bidrar med relevante innspill i samfunnsdebatten. Slik er det derimot ikke i Norge, som ligner mer på USA, der det politiske aspektet inntar former som veldedighet og støttekonserter heller enn et varig og konstant engasjement for sosiale endringer, som T(I)NC er talsmenn for. I så måte passer Erik Zsigas betegnelse Popvänstern bedre på norske forhold enn på svenske; norske artister bidrar mer enn gjerne på mønstringer der navnet deres blir knyttet til samfunnsnyttige formål, men når mediabildet ser tilsynelatende stabilt ut høres stort sett gjenklangen av Fake Your Beauty, Kjendisparty og One-Way Street. I det bildet framstår T(I)NC som intellektuelle fyrtårn, landet de kommer fra som en ruvende kulturnasjon, og Norge som en provinsiell og dekadent player. Derfor burde Norges rockescener være et eldorado for T(I)NCs metodiske geriljarock.

Summa summarum framstår altså Armed Love som et middels interessant album, og innholdet lider litt av at T(I)NC ikke greier å formidle liveenergien til plate. Lyxzén er middels engasjerende og hans soulinspirerte punkvokal har sine ups and downs. Musikken har et par et par interessante trekk som skiller dem fra dusinet, og politisk sett er de catchy frasene intakt selv om vinklingen er anderledes siden forrige gang.

Live er det annen historie. T(I)NC er defintivt et av Skandinavias mest underholdende liveband, og da kommer også innholdet i bandets tekster til sin fulle rett. Gå og se dem. De kan faktisk gi deg et politisk rocksjokk av dimensjoner.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo