cover

Red, Yellow and Blue

Born Ruffians

CD (2008) - Warp / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock

Spor:
Red, Yellow And Blue
Barnacle Goose
Hummingbird
I Need a Life
Little Garcon
Badonkadonkey
Foxes Mate For Life
Hedonistic Me
In a Mirror
Kurt Vonnegut
Red Elephant

Referanser:
Pixies
Arcade Fire
Wolf Parade
Broken Social Scene
Modest Mouse
Clap Your Hands Say Yeah

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Blame Canada!

Atter en kanadisk guttegjeng som roter i fargeskrinet etter den perfekte melodikonstruksjon.

If I started my own country
For the flag, what colours would I use?
Such a myriad to choose from
I would pick red, yellow & blue...


De begynner å bli ganske mange nå, bandene som spiller en særpreget kanadisk indierock med forkjærlighet for kryptiske tekster og prangende vokaler. Ofte har de et politisk tilsnitt og elsker å bygge melodiene sine fra bakkenivå til skyhøye dimensjoner ved hjelp av sentrale stemmer og instrumenter. Det kan på sitt beste, som med Broken Social Scene og Arcade Fire, by på noen monumentale lydvegger som lytteren er nødt til å stange i et massivt antall ganger for å knekke koden, men når man står på den andre siden skjønner man at det var vel verdt bryet.

Born Ruffians er en relativt nyetablert trio som har gjort seg et navn gjennom en selvtitteluert EP og en turne sammen med Hot Chip. Det kan ved de første rundene virke påtatt hippe og relativt strippet for originalitet, men det er ikke først og fremst de umiddelbare lytterne som Born Ruffians tar sikte på å erobre. Det er snarere de samme som har lært seg å elske deres egne referanser: Pixies, Wolf Parade og Modest Mouse.

Bandets første langspiller Red, Yellow and Blue er et ambisiøst forsøk på å bygge opp et selvstendig bidrag til den hjemlige indierockscenen, og den balanserer hele vegen på en knivsegg mellom å være et halvgodt plagiat og en fengende presentasjon av egne melodier. I den kategorien er Born Ruffians langt i fra alene, men selv om de spiller så stemmebåndet ryker, fingrene blør og instrumentene bryter sammen, klarer de aldri å overbevise meg om at de står helt på egne ben.

Den energiske trioen består av Luke LaLonde (vokal/gitar), Mitch DeRosier (bass og vokal), og Steve Hamelin (trommer), tre gutter i midten av 20-årene med hele livet foran seg. Og som mange andre i sin alder innbiller de seg at de allerede har funnet svaret på mange av livets mysterier. Akkurat det kan være tidvis frustrerende og ganske så arrogant, og kan minne litt om deres britiske popkometer Arctic Monkeys og The Wombats. Men det er vel slik det alltid har vært.

Det betyr imidlertid ikke at Born Ruffians ikke har noen gode låter i ermet. Og det er når man kommer et godt stykke ut i platen at enkeltlåtene virkelig begynner å åpne seg. Best representert ved den potensielle hiten Foxes Mate for Life og Badonkadonkey. På disse låtene mestrer Born Ruffians å være en bro mellom sine musikalske idealer og sin samtid, på en måte som ikke bare påminner om andre

På de to avsluttende numrene Kurt Vonnegut og Red Elephant samles troppene og er fast bestemt på å gi lytterene en avskjed som skal lokke de tilbake til deres musikalske landskap, til et land hvor flagget alltid er heist til topps, hvor den individuelle frihet dyrkes og kjærligheten er rød som kommunismen ved sin spede begynnelse. Men alt er ikke like fargerikt, og intet positivt prinsipp kan bygges uten en naturlig motstander. Albumet er derfor laget med en interesse for å formidle en tosidig emosjonell planet, hvor Born Ruffians spiller for åpen scene hver kveld, om du ønsker det.

Selv tar jeg den frem mest i form av enkeltlåter.

...Red, for the blood I'd spill to own it
Yellow, for the sun which shines my way
& although I am leader of this country
Blue, because I'd still have sad days.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

(Sonet)

Etter mer enn ti år låter Jaga Jazzist fortsatt friskt og inspirert. Faktisk mer friskt og inspirert enn på lenge.

Flere:

In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat
High Llamas - Beet, Maize & Corn