cover

Forever Pop

Alphaville

CD (2001) Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronisk / Synth / Voksenpop / New Wave

Spor:
Forever Young (f.a.f mix)
Dance With Me (Paul Van Dyk Mix)
Big In Japan (Roland Spremberg Mix)
Romeos (Rewarped Mix)
Summer Rain (De-Phazz Mix)
Jerusalem (Georg Kaleve Mix)
Summer In Berlin (Christian Fleps Mix)
Sounds Like A Melody (Staggmann Mix)
Lassie Come Home (@home-mix)
Jet Set (Saunaclub Mix)
A Victory Of Love (Jab Mix)
Red Rose (Mark Plati Mix)
Big In Japan (Eiffel 65 Mix)

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Melodier som varer evig

Alphaville hadde sine 15 minutes. Men de har flere klassikere som er Forever Young.

"The Hits Of Alphaville in the Sound of 2001" heter det på klistremerket som er satt på CD-coveret, og det sier i grunnen alt. Mon tro hvordan disse tretten knall-låtene ville blitt mottatt om de var presentert av et debutband i år? Sannelig ikke lett å si.

Alphaville er i alle fall ett av mange 80-talls band som de fleste vil nikke gjenkjennende til om de hører noen av slagerne fra debutalbumet deres.

Året var 1984 og tyskerne Marian Gold, Bernhard Lloyd og Frank Mertens ga med ett britene konkurranse, både med hensyn til låtmateriale og image. Her var det gelé, striper i håret og falsett også noen gode måneder før vår egen Morten kom på banen!

Forever Young ble signaturballaden for alle de som fikk sitt møte med roligdansene på diskotekene i hjembyen (undertegnede er vel neppe unik i så måte, nei) og dertil nærkontakt av første grad med det annet kjønn.

Og hvem kan vel glemme de like så store Sounds Like A Melody og ikke minst debutsingelen Big In Japan? Synthpop blir ikke stort bedre enn dette; dette var banebrytende i sin tid og melodisk sett holder det mål, og vel så det, i 2001.

Jeg er selvsagt inhabil som få. Jeg vet, i motsetning til de fleste andre som enten a) er ignorante eller b) fordomsfulle, at Alphaville er så mye, mye mer enn de nevnte slagere.

So let's get on with it... Den kommersielle "nedturen" som startet med andrealbumet Afternoons In Utopia (1986) ble i stedet starten på en musikalsk opptur som få andre popband har vært i nærheten av.

Det aller beste for oss i den harde kjernen av Alphaville-fans er at gruppen har fortsatt i alle disse årene, med nye studioalbum, konserter og endatil et boks-sett på ufattelig åtte (!) CDer med sjeldent materiale. I land hvor synthmusikken står sterkere enn i Norge (Sverige og hjemlandet Tyskland, for eksempel) er de heller ikke like mye glemt som her.

Det nye albumet er altså en slags samleplate, men gjort med en vri. Alphaville har gitt mastertapene til en lang rekke produsenter, remiksere og DJer, og gitt dem frie tøyler til å danne et nytt sound, nye lyder, arrangement og instrumenter rundt flere av de gamle sangene. Påfallende nok er syv av de tretten fra debutalbumet (inkludert to versjoner av Big In Japan), mens album nummer to og tre er representert med henholdsvis fire og to nytolkninger.

Jeg var i utgangspunktet noe skeptisk til hele konseptet, mest fordi jeg kanskje synes originalene er mer enn gode nok og har et ønske om nye låter fra Alphaville fremfor terping på historien. Men etter noen gjennomlyttinger er jeg ikke i tvil om at dette er et pangalbum som vil fungere like bra for de som kjenner låtene godt fra før av – eller som vil ta en tur ned "memory lane" fra 80-tallet. Det aller beste er at ikke alle miksene fremstår som "spesialmikser" man gjerne kan gå lei av, og som kun passer på et diskotek. (Det er vel bare å innse at uansett hvor mange 12" clubmikser Alphaville eventuelt pøser ut, så er det vel bare 80-talls fester hvor dette vil bli tatt på alvor).

Forever Young er i den nye versjonen er dance godt som noe annet i 2001, og fungerer som bare det!

Mark Staggs vri på Sounds Like A Melody er et nærmere åtte minutters dypdykk i nostalgi og modernitet i samme åndedrag.

Alphavilles egen Bernhard Lloyd har også lurt inn sin egen produksjon, en ny versjon av mesterlige Lassie Come Home. Her har også Marian Gold åpenbart spilt inn vokalen på nytt, så mesteparten av sangene fremstår faktisk som en ny produksjon.

a-ha produsent Roland Spremberg har grepet fatt i Big In Japan, og naturlig nok beholdt det asiatiske preget, og føyd til disse bølgelydene vi kjenner igjen fra tidligere remikser fra hans hender. Med sveipende synthtema og en frisk gitar på refrenget virker heller ikke denne versjonen unødvendig. Låten er blitt remikset opp og ned i mente i en årrekke, med en rekke tidligere relanseringer. Men en ny utgave som denne fortjener virkelig «livets rett».

Apropos gitar. Perlen Jerusalem er blitt ny i Georg Kalves versjon og fremstår nå som en lett, luftig gitarpop-sang, mye enklere enn den tunge originalproduksjonen. Soleklar singelkandidat! Også her mistenker jeg at Gold har lagt ned nytt vokalspor, han synger med en nyfunnet glød.

Noen ord om vokalisten er på sin plass. Marian Gold er en av de beste popvokalistene gjennom tidene. Få kan som han bruke spekteret og få frem nyansene i selv de mest monotone låter. Heldigvis har Alphaville alltid variert mellom lys og skygge, sort/hvitt og farger.

Dette spesielle samlealbumet bør være et lyspunkt i vintermørket for alle som setter pris på kvalitetspop med mening i. Tekstene til Gold er nemlig verdt en avhandling for seg selv, men det får vi spare til en annen gang...

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Björk - Greatest Hits

(One Little Indian)

Björk slår et heftig slag for fred, frihet, demokrati, omsorg og nytelse.

Flere:

Atomic - Feet Music
Madder Mortem - Desiderata