cover

Driving Rain

Paul McCartney

CD (2001) - Parlophone / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Rock

Spor:
Lonely Road
From A Lover To A Friend
She's Given Up Talking
Driving Rain
I Do
Tiny Bubble
Magic
Your Way
Spinning On An Axis
About You
Heather
Back In The Sunshine Again
Your Loving Flame
Riding Into Jaipur
Rinse The Raindrops
-
Freedom

Referanser:
Mick Jagger
Sting
Loreena McKennitt

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ujevn sorgbehandling med positiv finale

En eks-Beatle tar de siste årenes sorger og gleder ut i full offentlighet.

17. april 1998 ble en uhyggelig merkedag i Sir Paul McCartneys allerede opplevelsesrike liv. En ny erfaring tro i kraft da hans livsledsager gjennom 29 år, falt offer for kreften og døde i en alder av bare 57 år. En stund kunne ryktene fortelle at ex-Beatlen var utrøstelig, og spekulasjonene vandret i retning av at den gamle pop-nestoren fra Liverpool hadde lagt Höfneren på hylla for godt. Ryktene ble, gudskjelov, slått kraftig tilbake av utgivelsen Run Devil Run i 1999 - et hedersverdig stykke uhøytidelig men respektfylt gjenbesøk til ungdommens påvirkning fra amerikansk rock'n'roll og merseybeat. Mediebildet kunne deretter berette at McCartney hadde funnet en ny livsledsager i den tjue år yngre Heather Mills - et møte som fremkalte McCartneys kjærlighetserklæringer i en så sterk grad at i hvert fall jeg begynte å lure på om han overkompenserte for sorgen etter den første.

Ja, jeg veit det; man skal respektere folks privatliv, men hvor patetisk det enn høres har jeg vært litt bekymra for gubben hvis toner formet min musikalske barndom. Nå har aldri McCartney solo eller med Wings generert særlig entusiasme for min del. Likevel har man liksom ikke helt klart å unngå å følge med på mannens mange, og ofte patetisk naive, sprell opp gjennom årene, og da mannen landet Flowers In The Dirt i 1989 kunne man med ett plutselig føle at nerven og låtene var på plass igjen - i hvert fall i et visst monn. Men så kom den katastrofale Off The Ground (1993), et verk ikke så mye kalkun som kylling, som i sin tur ble fulgt opp av det langt mer jordnære og vellykkede musikalske tilbakeblikket Flaming Pie i 1997.

McCartney? Ujevn? La meg si det sånn; hadde Macca vært en hest på Bjerke, hadde IKKE jeg satt alle sparepenga mine på en førsteplass i neste løp. Med bakgrunn i dette kunne en lett skjelven observeres i undertegnedes høyre hånd da Driving Rain ble anrettet i CD-skuffen første gang. Og deretter? Ingen ting! Rett og slett ingen ting. Hele dagen leste, spiste, hvilte og skrev jeg med skiva gående i bakgrunn, men fremdeles satte den ikke en eneste nervetråd i bevegelse. Skuff!

Da jeg satte i gang skiva dagen etter var mye forandret til det bedre. Ja, faktisk til det langt bedre. Av en eller annet merkelig grunn ble det med ett så åpenbart at den åpnende troikaen Lonely Road, From A Lover To A Friend og She's Given Up Talking er en fantastisk sterk introrekke. Førstnevnte en - til McCartney å være - uvanlig lummer og mørk poplåt, halvt om halvt fylt med bitterhet og sårhet. Midtnevnte et sårt, vakkert og respektfylt siste ode til Linda McCartney. Sistnevnte platas sterkeste og mest direkte låt, hvor McCartney er uvanlig dyster og leverer melodilinjer fra den samme åren hvor han en gang plukket opp blandingen av den stille melankolien og smådesperasjonen i You Never Give Me Your Money fra Beatles' Abbey Road.

I tittelsporet blir vi igjen minnet om at McCartney er satt sammen av omtrent like deler geni og anti-geni, i dette tilfellet en solid dose av det sistnevnte. "12345 let's go for a drive/678910 let's go there and back again", melder mannen, og det er full obladi-oblada og All Together Now-nonsens igjen. Deretter følger en transportetappe over tre jevne låter; den trivielle I Do, den småfunky lightsouleren Tiny Bubble og Magic, som låter som en overlevning etter perioden da McCartney førte notepennen i nært samarbeid med Elvis Costello. Først i spor 8, Your Way, tipper han tilbake til et punkt over midt på tregrensa. Denne trauste, men trivelige visa med typisk vekt på ener'n og treer'n, trekker veksler på tidligere lavmælte høydepunkter som Put It There fra 1989 og endog Blackbird fra 1968.

Nå da vi har rundet halvveien på skiva biter vi oss først fast i middle-of-the-road-rockeren About You. Låter ikke dette veldig Mick Jagger, da? Ingen stor låt egentlig, men den fungerer godt som en illustrasjon på det nesten vel voksne preget mange av McCartneys senere rockere har fått. Det høres nesten mest ut som om han lager disse låtene for å mimre om tidene da han var en del av et band? Hmm.

Men, her i fra og (nesten) ut plata er materialet en fryd. McCartneys sorgterapi er nesten over, og resultatet peker i retning av et lykkelig utfall. Først ut er Heather, som enkelt og befriende utilslørt viser hva den nye førstekvinnen har betydd for McCartney de siste årene. I sammenhengen er Heather både tonalt og lyrisk platas mest optimistisk ladede utspill. Hør på vokalen. Hører du det? Den rene, fyldige stemmen? Det er den samme ungdommelige stemmen McCartney brukte til å fremføre låter som Love Me Do og And I Love Her der bak i begynnelsen på 1960-tallet. "Stemmen" bæres over i den nydelige Back In The Sunshine Again, men denne gang med en melankoli som krydrer McCartneys vei tilbake til gleden med en sursøt dualitet.

Et overordnet trekk for McCartneys tre siste produksjoner er at de innspillingsmessig har vært basert på det enkle og jordnære. Alle låtene på Driving Rain er for eksempel hentet rett fra McCartneys egne 8- eller 16-spors analoge demoer, som har blitt overført til harddisk for overdubs. I den sammenhengen er det verdt å nevne at sjefen har samlet et nytt band rundt seg. Ytterst smakfullt trekker de opp grenser for innspill til arrangementene og pakker lyden intimt og rent rundt McCartneys tekster og vokal. Et annet trekk er McCartneys vending tilbake mot mer direkte og færre opptak av hver låt - etter sigende for å unngå å utsette det opprinnelige råe uttrykket for produksjonsforflatning. Dette var spesielt vellykket på Run Devil Run, men man hører absolutt tendenser til den samme "pretensiøsløsheten" her på Driving Rain: Hør for eksempel på hvordan gitarist Rusty Anderson bommer på overgangen 6.45 ut i det glimrende energisporet Rinse The Raindrops. Moro!

Noe mer som må sies da? Tja, Riding Into Jaipur er en søt, men også naiv tilnærming til mer østlige tonaliteter. I denne sammenhengen fungerer den godt, da den bygger opp under den positive stemningen som råder mot slutten av skiva. Da er det verre med det skjulte bonussporet Freedom, som her dukker opp i en redigert liveversjon fra McCartneys støttekonsert i kjølvannet av attentatet mot New York 11. september 2001. Dette må vel være McCartney på det mest naive: Jeg tviler ikke på at meninga er god, men å lage en utrolig traurig, svulstig, blodfattig og allmenngyldig allsangslåt som Freedom til et drama som dette, blir for billig. Låta er ikke nødvendigvis mer lyrisk banal eller melodisk flat enn John Lennons Give Peace A Chance, men den mangler noe langt viktigere: Den rette settingen der ordene kan fange forståelse på et individuelt så vel som sosialt plan. Med Freedom har McCartney på sin side tilsynelatende ukritisk videreført George W. Bush' og Tony Blairs gyldne og unyanserte ord om hva verdensfrihet er i år 2001. På det viset får han problemer med å oppvise realistiske visjoner og klarsyn for situasjonen, mens låta i seg får problemer med å feste seg til annet enn en brøkdel av virkeligheten av i dag.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago

(Rune Grammofon)

Debutplate, helt fersk svensk trio, men på ingen måte ubeskrevne førstereisgutter.

Flere:

The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature
Paganus - Skogsrock