cover

Let's Dance to Our Own Beats

The Soft Eyes

CD (2005) - Instant Feelings / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Lo-fi

Spor:
One of a Kind
Love Power
Attitude Problems
Beautiful Future (For Katarina & Xavi)
Never the Last Time
When You Sleep
Blast From the Past
Me and the Others
Far
Central Station
Let Us All Act Psychotic

Referanser:
Simon & Garfunkel
The Shins
Rogue Wave
Kings of Convenience

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Spontaniteten og Sommeren

Jeg spør meg selv hele tiden; hva skjer når tre fremmedgjorte, smått frustrerte og rastløse sjeler fra tre kjedelige middels store svenske byer møtes?

Tre rastløse svenske skjebner slentrer rundt i tre middels store kjedelige byer. De tre skjebnene møtes. De er lei av at e-mailen bombarderes av pornospam, de har fått nok av byens mas og tjas, de er trøtt av en designet verden: De vil danse til sine egne rytmer! Den enkleste måten å danse til sine egne rytmer er vel å lage et band, og det har de gjort. The Soft Eyes er et band i gult og blått bestående av medlemmer fra The Orchards, The Concretes og Marit Bergman band.

The Soft Eyes legger ikke skjul på at de er fanget i et tomrom mellom fremmedgjøringen og håpet. På Let's Dance to Our Own Beats forsøker bandet å fange denne stemningen i spontanitetens ånd på en åttespors opptaker i, som i følge bandet selv gikk i stå flerfoldige ganger, men de gav aldri opp, ja nettopp, håpet. Målet med opptakene var ikke noe musikalsk fiksfakseri og masse tid i øvingslokalet, men å fange den umiddelbare stemningen som sangen var i besittelse av. Hvordan denne stemningen manifesterer seg musikalsk får man selvfølgelig et svar på ved å gi Let's Dance to Our Own Beats en runde i platespilleren.

Når man åpner albumheftet blir man etter hvert møtt av tre veldig trøtte, ikke akkurat veldig opplagte fjes, og man aner at disse menneskene kanskje ikke snører sin sekk og spenner sine ski for å dra til fjells hver bidige dag. Dette reflekteres da også på starten av albumet med sin smått døsige og veldig myke start. Musikken ligger og flyter i litt sommeraktig Sub Pop land, Rogue Waves Out of the Shadow er ikke et referansepunkt helt på jordet. Det er helt greit, døsig og fluevennlig (da musikken ikke gjør en flue fortred), men jeg tar ikke av, og hvor er håpet?

Håpet kastes til meg i form av spor nummer tre, Attitude Problems. Håpet er der ikke bare lyrisk, men også på trioens vegne blir jeg våryr noen måneder før skjema. Jeg forklarer: Med Attitude Problems forlater Soft Eyes det døsige og tar oss med på en biltur vekk i fra den grå og kjedelige middels store svenske byen og ut til landet, hvor det er grønt, og solstråler fyller kropp og sjel med håp og glede: "Let's leave all of our thoughts behind, let's deny these facts of current time. It's all user defined" synger de skjørt og vakkert, og jeg er troendes til å gi de rett. Musikalsk sett er dette banjofisert, Dylan-aktig, fengende og sommerlett countrypop. Banjoen trakteres på ypperligste vis av Heikkis og Bear Quartets Jari Haapalainen, og for anledningen innleide Maria Eriksson leverer vokal med nerve i duett med Johan Sigerud.

Etter denne flukten fra byen er det duket for ytterligere musikalsk piknik fra The Soft Eyes side. Det de plukker ut fra picnic-kurven smaker verken skikkelig vondt eller skikkelig godt, og det de byr på pendler fra skjør, lett akustisk bekledd og lo-fi preget indiepop, til noen låter der til og med el-gitaren og trommemaskin bidrar til å løfte oss opp fra gresset, og opp til en litt mindre laidback stilling hvor man sitter med et strå i munnen lent mot et tre. De virkelige godbitene fra kurven er en feiende flott akustisk cover av My Bloody Valentines When You Sleep, den lett fengende og sommer-sub-pop-aktige Blast from the Past og rett og slett nydelige Far, hvor munnspill og keyboard trakteres så nydelig at det ikke bare sniker seg inn en tåre i øyekroken, men to.

Let's Dance to Our Own Beats åpner litt reservert og intetsigende, men etter at bandet får sluppet seg løs i litt mer, plukket fram banjoen og fått tilbake troen på at det nytter, så snikes det fram på forsiktig vis den ene godbiten etter den andre. Dessverre er det noen låter som smaker kjedelig, verken av fisk eller fugl. Av fisk- og fuglemateriale nevner jeg den høyst Kings of Convenience-aktige Central Station, og avslutningen Let Us All Act Psychotic, som skifter musikalsk bane i forhold til resten av albumet ved å nikke smått anonymt mot shoegazing og mer drømmepop ikke ulikt band som A Northern Chorus og Slowdive. Selv om både åpningen og avslutningen på albumet ikke videre fanger min oppmerksomhet, så serveres det såpass mange perler at dette albumet så vidt sniker seg over midten på karaktertreet.

Om The Soft Eyes bruker platetittelen Let's Dance to Our Own Beats som et bilde på det å høre på sine egne stemmer skal jeg ikke bastant fastlå, men det sås liten tvil om at vi har med tre musikanter som har havnet i et vakuum mellom fremmedgjøringen og håpet. Å lage et album som terapi er vel derfor neppe det dummeste man kan gjøre? Om du også føler for musikalsk terapi ved å slippe myke og smått håpefulle toner inn i sjelen, så er ikke det å åpne døren på gløtt for The Soft Eyes det dummeste du kan finne på.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

Turboneger - Scandinavian Leather
Arthur's Landing - Arthur's Landing