cover

Scar

Joe Henry

CD (2001) - Mammoth / Edel

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Voksenrock / Soul / Jazzpop

Spor:
Richard Pryor Addresses a Tearful Nation
Stop
Mean Flower
Struck
Rough and Tumble
Lock and Key
Nico Lost One Small Buddha
Cold Enough to Cross
Edgar Bergen
Scar

Referanser:
Tom Waits
Marc Ribot
Jim White
John Hiatt

Vis flere data

Se også:
Tiny Voices - Joe Henry (2003)
Tiny Voices - Joe Henry (2003)
Invisible Hour - Joe Henry (2014)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Legende toner for smertende kjærlighet

Joe Henry er i stadig utvikling, denne gangen med vekt på røykfylt jazz.

Joe Henry har markert seg i flere år som flittig leverandør av kvalitetsmusikk, uten å vekke altfor stor oppmerksomhet. Det er på tide at dette endrer seg, for Scar vil være en plate det er vanskelig å sno seg unna - nesten uansett dine musikalske preferanser.

Med hjelp fra et knippe instrumentalister i verdensklasse har Scar blitt et svært fascinerende album. I tillegg til Henrys tekster, er det er særlig jazzmusikerne som gjør den til en vinner. Fra den gamle frijazzlegenden Ornette Coleman til unge, hotte Brad Mehldau (piano), Brian Blade (trommer), og ikke minst cubanismogitarist Marc Ribot. Ved hjelp av disse blir Henrys genuine fortellerevne markert på en ny og særegen måte. Han har dermed fjernet seg en del fra sin tidligere cowboystil, som innebar blant annet samarbeid med The Jayhawks. Nå har han riktignok plenty av teft når det gjelder gjestemusikere, og den lange listen strekker seg fra Helmet til T-Bone Burnett.

Scar er et foreløpig høydepunkt i hans musikalske karriere. Jeg er ikke sikker på linken mellom Joe Henry og Richard Pryor, men både i navn, referanser og bilder går han igjen på omslaget. Første sporet er rimelig nok titulert Richard Pryor Addresses a Tearful Nation, og er en sløy intro til resten av platen. Her blir også bandet gradvis avdekket. Marc Ribots steelgitar, Brian Blade forsiktig bak trommene, Coleman som sklir inn med en nydelig solo, og ikke minst Mehldaus flytende pianoganger. Henry selv fremfører en desperat kjærlighetsappell, innledet av åpningsstrofen "Sometimes I think I’ve almost fooled myself..." Det er ikke uten grunn at plateomslaget viser en innrisning av ordet amor. Dette er på sett og vis en kjærlighetsplate, men med vekt på de arrene som alle på en eller annen måte har, og som aldri kan fjernes.

Stop er med sin cubanske mambostil preget av Ribot. På denne kommer det ganske nære slektskapet mellom Henry og Tom Waits også frem. En del skyldes nok fellesskapet i en rusten stemme, som riktignok ikke er så whiskeypreget som Waits, men også i atmosfæren av teater og cabaret som Henry ofte gjenskaper.

Der Stop bærer preg av Ribot, er Mean Flower et mesterstykke i samspillet mellom ståbassen til David Pilch og igjen, Brad Mehladus følsomme tangenteri. Struck er en i utgangspunktet enkelt instrumentert ballade, som utfylles ved hjelp av et strykeorkester. Dette orkesteret får også bidra på flere av sporene, uten at det blir svulstig av den grunn.

Etter den funky Rough and Tumble, så trylles Lock and Key frem: "God only knows, how I love you/ but God and His ghost/ and His roadhouse crew/ ran me out of town on a silver rail/ free at last and begging Him for jail.." Tunge tanker i den settingen som virkelig kler Joe Henry: I en røykstinn bar, som en crooner med svartsinn og ikke rent lite angst ved sin side. Det er mulig han også sender en liten tanke til skoledagene, der han delte benk med den notoriske massemorderen Jeffery Dahmer.

Lock and Key etterfølges av den rivende instrumentalen Nico Lost One Small Buddha, der Ribot, Me'shell Ndegéocello på bass og Mehldau freser avgårde sammen med Bobby Malach på sax og klarinett. En heftig låt, som kommer på et passende tidspunkt i platen. Det er greit å la Henry hvile litt, og gi lytteren tid til å svelge de avslørende fortellingene han risser opp, samtidig som fokus rettes kun mot musikerne.

Det dempes etterhvert noe ned igjen, med en standard i rene Louis Armstrong-stil. Cold Enough to Cross er i hvert fall en kort og henrivende låt, særlig når Brad Mehldau får spillerom. Tittelsporet er tidfestet til drøyt fem minutter, men er i realiteten nær et kvarter lang. Det innledende countrypreget, avløses etter en kort pause av en Ornette Coleman i kjent stil og fri utfoldelse. Med sin søkende blues egner den seg som en fin oppsummering av Scar. Dette er en genreløs plate, som uansett musikkstil understreker Henrys blå historier.

Scar er både personlig og universell, men passer ikke for enhver anledning. Det er en merkelig plate og det er en lytteplate. Tar du deg tid til det, er sjansene gode for at du ikke vil gi slipp på den med det aller første.

Til slutt et personlig hjertesukk: Joe Henry minner meg utrolig om en annen vokalist, men jeg kan etter beste evne ikke huske hvem. Dette er i ferd med å ta fra meg all nattesøvn. Forslag mottas med takk.

comments powered by Disqus

 



knut nordhagen
2001-08-21Årets mest meningsfulle plate?

Dette er en plate med noe så sjeldent for tiden som en mengde virkelig gode låter.
Bjørn, vet ikke om det hjelper på nattesøvnen, men Henrys vokal minner meg ikke så lite om Donald Fagen, believe it or not.

Bjorn Hammershaug
2001-08-21Takk for tips!

Donald Fagen, ja... skal sannelig sjekke det ut. Det er mulig du er inne på noe her. Føler meg likevel ikke helt trygg i natt heller....

Sturla
2001-08-22Chocolate Genius

Stemmen til Joe Henry minner mye om stemmen til Mark Anthony Thompson a.k.a. Chocolate Genius. Spesielt på en låt som Richard Pryor Addresses a Tearful Nation ... Sammenlign det med de sakte numrene på Blood Music platen til Chocolate Genius.

Kjetil
2001-09-03Hvilken stemme minner han om?

Det var en som hadde på tunga, men ikke kom på hvem Henrys vokal minnet om: Jeg tipper det må være Bob Marley

Ole Kristian Kvamme
2001-09-21hvem ligner stemmen på?

jeg digger denne platen intenst, og har blitt mere glad i den etterhvert. stemmen til Henry er en god blanding av Sting og Tom Waits....dette ble jeg gjort oppmerksom på av Espen Larsen i NO.9 kaffe og platebar i Arendal, og jeg synes beskrivelsen er treffende.

Erik S.
2001-10-14Takk for tipset!

å dæven! dævendævenDÆVEN!!! tusen hjertelig takk til bjørn for tips om denne! fant plata på platecompaniet for 89 spenn! og det er ÅRETS KJØP!! og stemmen, den minner meg kanskje om en blanding av sting og elvis costello? :o)

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: