cover

Scar

Joe Henry

CD (2001) - Mammoth / Edel

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Voksenrock / Soul / Jazzpop

Spor:
Richard Pryor Addresses a Tearful Nation
Stop
Mean Flower
Struck
Rough and Tumble
Lock and Key
Nico Lost One Small Buddha
Cold Enough to Cross
Edgar Bergen
Scar

Referanser:
Tom Waits
Marc Ribot
Jim White
John Hiatt

Vis flere data

Se også:
Tiny Voices - Joe Henry (2003)
Tiny Voices - Joe Henry (2003)
Invisible Hour - Joe Henry (2014)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Legende toner for smertende kjærlighet

Joe Henry er i stadig utvikling, denne gangen med vekt på røykfylt jazz.

Joe Henry har markert seg i flere år som flittig leverandør av kvalitetsmusikk, uten å vekke altfor stor oppmerksomhet. Det er på tide at dette endrer seg, for Scar vil være en plate det er vanskelig å sno seg unna - nesten uansett dine musikalske preferanser.

Med hjelp fra et knippe instrumentalister i verdensklasse har Scar blitt et svært fascinerende album. I tillegg til Henrys tekster, er det er særlig jazzmusikerne som gjør den til en vinner. Fra den gamle frijazzlegenden Ornette Coleman til unge, hotte Brad Mehldau (piano), Brian Blade (trommer), og ikke minst cubanismogitarist Marc Ribot. Ved hjelp av disse blir Henrys genuine fortellerevne markert på en ny og særegen måte. Han har dermed fjernet seg en del fra sin tidligere cowboystil, som innebar blant annet samarbeid med The Jayhawks. Nå har han riktignok plenty av teft når det gjelder gjestemusikere, og den lange listen strekker seg fra Helmet til T-Bone Burnett.

Scar er et foreløpig høydepunkt i hans musikalske karriere. Jeg er ikke sikker på linken mellom Joe Henry og Richard Pryor, men både i navn, referanser og bilder går han igjen på omslaget. Første sporet er rimelig nok titulert Richard Pryor Addresses a Tearful Nation, og er en sløy intro til resten av platen. Her blir også bandet gradvis avdekket. Marc Ribots steelgitar, Brian Blade forsiktig bak trommene, Coleman som sklir inn med en nydelig solo, og ikke minst Mehldaus flytende pianoganger. Henry selv fremfører en desperat kjærlighetsappell, innledet av åpningsstrofen "Sometimes I think I’ve almost fooled myself..." Det er ikke uten grunn at plateomslaget viser en innrisning av ordet amor. Dette er på sett og vis en kjærlighetsplate, men med vekt på de arrene som alle på en eller annen måte har, og som aldri kan fjernes.

Stop er med sin cubanske mambostil preget av Ribot. På denne kommer det ganske nære slektskapet mellom Henry og Tom Waits også frem. En del skyldes nok fellesskapet i en rusten stemme, som riktignok ikke er så whiskeypreget som Waits, men også i atmosfæren av teater og cabaret som Henry ofte gjenskaper.

Der Stop bærer preg av Ribot, er Mean Flower et mesterstykke i samspillet mellom ståbassen til David Pilch og igjen, Brad Mehladus følsomme tangenteri. Struck er en i utgangspunktet enkelt instrumentert ballade, som utfylles ved hjelp av et strykeorkester. Dette orkesteret får også bidra på flere av sporene, uten at det blir svulstig av den grunn.

Etter den funky Rough and Tumble, så trylles Lock and Key frem: "God only knows, how I love you/ but God and His ghost/ and His roadhouse crew/ ran me out of town on a silver rail/ free at last and begging Him for jail.." Tunge tanker i den settingen som virkelig kler Joe Henry: I en røykstinn bar, som en crooner med svartsinn og ikke rent lite angst ved sin side. Det er mulig han også sender en liten tanke til skoledagene, der han delte benk med den notoriske massemorderen Jeffery Dahmer.

Lock and Key etterfølges av den rivende instrumentalen Nico Lost One Small Buddha, der Ribot, Me'shell Ndegéocello på bass og Mehldau freser avgårde sammen med Bobby Malach på sax og klarinett. En heftig låt, som kommer på et passende tidspunkt i platen. Det er greit å la Henry hvile litt, og gi lytteren tid til å svelge de avslørende fortellingene han risser opp, samtidig som fokus rettes kun mot musikerne.

Det dempes etterhvert noe ned igjen, med en standard i rene Louis Armstrong-stil. Cold Enough to Cross er i hvert fall en kort og henrivende låt, særlig når Brad Mehldau får spillerom. Tittelsporet er tidfestet til drøyt fem minutter, men er i realiteten nær et kvarter lang. Det innledende countrypreget, avløses etter en kort pause av en Ornette Coleman i kjent stil og fri utfoldelse. Med sin søkende blues egner den seg som en fin oppsummering av Scar. Dette er en genreløs plate, som uansett musikkstil understreker Henrys blå historier.

Scar er både personlig og universell, men passer ikke for enhver anledning. Det er en merkelig plate og det er en lytteplate. Tar du deg tid til det, er sjansene gode for at du ikke vil gi slipp på den med det aller første.

Til slutt et personlig hjertesukk: Joe Henry minner meg utrolig om en annen vokalist, men jeg kan etter beste evne ikke huske hvem. Dette er i ferd med å ta fra meg all nattesøvn. Forslag mottas med takk.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

Pow Pow - Last Days On Earth
Aphex Twin - drukqs