cover

Comin' Back Hard

Bobby Jones & Mannish Boys

CD (2009) - Delta Groove Productions

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues / Memphis-blues

Spor:
She's the One
Two Headed Woman

I Must Be Crazy

Come in Out of the Rain

Get It Over Baby
I Don't Know
Tired of Your Jive

Cry For Me Baby

Three Handed Woman

Mystery Train

How Long Will It Last

Referanser:
Big Joe Turner
B.B. King
Bobby Blue
Junior Parker
Junior Wells

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Fortreffelig comeback

Jones stiger ut av pensjonisttilværelsen og tar en lederposisjon innen moderne tradisjonell blues med største selvfølge.

Bobby Jones er vel et navn selv de fleste blueskjennere ikke drar kjensel på umiddelbart. Men mannen var relativt aktiv i bluesmiljøet i Chicago på 60-tallet og spilte inn sporadisk på mindre selskap. Noen nevneverdig suksess ble det imidlertid ikke. Men nå ser det ut til at verden skal få nyte godt av Jones' kraftfulle stemme og dype forståelse av blues. For nå er han kommet inn i varmen hos dynamiske Delta Groove Productions og turnerer med Mannish Boys. Samme band, eller skal vi si samling av musikere, backer ham opp på Comin' Back Hard.

Det skal jo som kjent ikke være så vanskelig å lage et godt bluesalbum. Man trenger en god vokalist, dyktige solister og et helstøpt komp som forstår sjangeren og vokalisten de skal spille med. Samtidig er det vanskelig å lage et godt bluesalbum, fordi man trenger en god vokalist, dyktige solister og et helstøpt komp som forstår sjangeren og vokalisten de skal spille med. Forvirret? Det har seg sånn at det er mange som synger blues, men bare noen få kan sies å gjøre det med stor autoritet og genuin, sjelfull stemme. Mange komp banker i vei på en tolvtakter, men bare de beste kan få det til å groove og virke ekte. Verden er full av gitarister som påstår de spiller blues, men som ikke har forstått at fingerferdighet og mye lyd ikke er det samme som kvalitet.

Comin' Back Hard er et eksempel på hvordan det skal gjøres. Her det ingen som brauter seg frem og forsøker å stjele showet, bare et usannsynlig stødig komp som gir Jones masse plass til å vise seg og kirurgiske soloer som krydrer hver låt og gir særpreg snarere enn å fylle ethvert ledig pusterom med lyd. Det viser seg allerede i She's the One, der Jones synger med et register og en innlevelse få yngre vokalister innen blues i dag gjør, mens Kirk Fletcher bare pumper på med de nydeligste gitartrillene.

Det fortsetter med en del obskure covere og mer kjente saker som Junior Wells' Two Headed Woman, skrevet av Willie Dixon, og Junior Parkers Mystery Train. Alt gjøres med stil og en fantastisk respekt og forståelse for materialet. Selv om folk som Kid Ramos og Junior Watson leverer lekkert solospill, sitter jeg og hører like mye på det herlige kompet som legges ned av Ronnie James Weber og Richard Innes. Det er uten tvil to moderne giganter som her møtes og gir musikken det fundamentet den trenger for å leve.

Sånn sett er et det enkelt for Jones å bare nyte selskapet og konsentrere seg om å gjøre det han kan best, nemlig å gi nytt liv til låtmaterialet vokalt. Og det makter han å gjøre med største selvfølge. Han opptrer som en naturlig autoritet, han kjæler med låtene, ler og flørter og rett og slett koser seg i dette celebre selskapet. Det er en nytelse å høre klassisk Chicago og Memphis blues utført på denne måten, og det er ikke noe man hører for ofte i dag.

Det er rett og slett ingen grunn til å dissekere dette albumet i mindre deler og forklare opp og ned hvorfor det er bra. Det er en organisk helhet der summen er større enn alle delene. Det er lyden av topp musikere på alle plasser, en vokal som formidler materialet med innlevelse og flott old-school innspillingsteknikk. Det er lyden av et band som åpenbart koser seg sammen, uten at det bare blir kos. Det er nærvær og kreativitet i soloene, og Jones gjør låtene til sine egne. Et trygt kjøp, med andre ord, for folk som evner å sette pris på tradisjonell blues uten kunstig tilsetning, men med plenty av egde.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Espers - Espers II

(Drag City)

Årets vakreste plate? Tatt opp på en bølgende eng ved Stonehenge, innspilt på et grønt løvblad og fremført av seks druider på sopptur.

Flere:

Tom Waits - Blood Money
Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly