cover

Norges Første Grammofonstjerne

Adolf Østbye

CD (2005) - Normann / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Revy

Spor:
Hu Anne Mariebakken
Ole Petter Olsen
Kunst Eller Ikke Kunst
Bryllup i Hemsedalen
Bal i Hallingdal
Fiskekjærringens Sang
Norsk Bondebryllup
En Fædrelandsforsvarer
Det Rimelig og Logisk Er
Hu Marthe Gaar og Stuller
Et Bondebal
Se Paa Gamle Hansen, Hvor Han Bauter Fram
Julemorro Paa Landet
Opplesning:
Hestehandlerskrøne
Bonden i Romerbad
Militærskrøne
Trætte Mellom Mand og Kone
Parodi Paa Terje Vigen
Feil Kupé
Familie-Ben
Assurancen
Konen Med Æggene
Rabat
Mirakeldoktoren

Referanser:
Einar Rose
Leif Juster

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Den rene Caruso

Som tidsbilde og platehistorisk utgivelse er dette et av de flotteste tiltak på lange tider.

På spor 17 av denne ypperlige og betimelige markeringen av hundre års norsk grammofonhistorie gjøres det to direkte referanser til tidens nye underholdningstilbud kinematografen. Dette er sannsynligvis en av de tidligste slagertekst-kommentarer vedrørende det framvoksende filmmediet i norsk sammenheng, og er som sådan en liten indikator på hvilken betydelig historisk interesse som knytter seg til denne (som vanlig) ypperlige utgivelsen fra Normann Records. Dette selskapet har gjort oss rent bortskjemt med suverene retrospektiver over eldre norsk populærmusikk de siste årene. Nå slår de altså et slag for vår tidligst dokumenterte lydhistorie og presenterer en hel CD viet Adolf Østbye (1868-1907), vår første egentlige grammofonstjerne.

Som barometer for den populære smak for hundre år siden er plata et funn. De vokale prestasjonene, foredraget, og den for vårt øre noe affekterte framføringen var etter alt og dømme en slags norm i datidens revy- og forstadsteaterliv. Interesserte vil finne mye kuriøst stoff her, ikke minst i opplesningsnumrene. Underholdende og kulturhistorisk anekdotestoff om det særpregede folkelige "cafekulturelle" scenelivet rundt 1900 er å finne i den sterkt anbefalingsverdige boken til Rudolf Muus om Kristiania Forstadsscener og Deres Skuespillere (J. Aass forlag, Kristiania, 1924. Søk i antikvariatene etter denne.)

Østbye framfører viser og monologer (oppleste, rettere sagt deklamerte tekster på plate var et vanlig fenomen i grammofonens barndom) som omhandler almenne befaringer og pussige skruers liv og levnet. Det går mye i ordspill, forviklinger, misforståelser, frierier, fyll og spetakkel, gnagende hustruer og festlige sammenkomster. Det er i det hele tatt mye jubalong (vanlig slanguttrykk fra den tida) i sangene, mange pussa menn og danseglade jenter. Referansene til dagliglivet vitner om folkets nøkterne levesett og sparkes det så er det oppover (en ikke like skattet kunst i våre dager). Spor nr. 3 Kunst Eller Ikke Kunst er i så måte betegnende. Det er ikke lett å skue hale eller hode på tidens "konst" (som Østbye uttaler det). De mange referansene til alkohol og fulle menn sier sitt om tidas erfaringer med alkohol, et sant samfunnsonde for hundre år siden, mot hvilket avholdsbevegelse og arbeiderrøsle gjorde felles sak.

Østbyes Norge var et klassesamfunn med mye elendighet i det dominerende sosiale bunnsjiktet. Sangene hans vender derfor solsida til et hverdagsliv hvor hans musikk fungerte som ventil for oppdemmet slit og frustrasjon. Det enormt rike revy- og folketeaterlivet som eksisterte rundt 1900 produserte en stor mengde små og store Østbyer, hvorav noen få sang seg inn i nasjonens bevissthet, som Adolf. Den lettsindige omgangen med fyll og fanteri i sangene hans ga folk anledning til å le og more seg over følt problematikk fra folkedypets daglige dont og kan ikke overvurderes for sin sosiale funksjon. I den lille latteren lå et øyeblikks frihet for det evinnelige brødslitet.

Adolf Østbye døde allerede i 1907, bare 49 år gammel, men rakk tydeligvis å spille inn nok materiale til å dekke en 56 minutters CD i løpet av to (?) år. Den rene Caruso. Dette sier en god del om hans popularitet, og fler av platene hans skal ha vært "in print" helt opp til 40-tallet. Østbye skal også ha nytt utstrakt popularitet i det norskutvandrede Amerika.

Som tidsbilde og platehistorisk utgivelse er dette et av de flotteste tiltak på lange tider, selv om det må medgis at informasjonsmengden i CD-heftet er vel sparsom. Ved siden av en LP med Victor Bernau fra sent 70-tall og et par andre finnes lite av vår eldste grammofonhistorie utgitt i rent monografiske utgaver som denne. Ulempen ved de mange kompilasjonsplatene som finnes, både på LP og CD, som Lodin Auklands Lirekasse-CDer, er deres lett springende karakter og mangel på annet enn kanskje et løselig tematisk fokus. Østbye-plata er til sammenligning et objekt for dypere studier av en tids mentalitet uttrykt gjennom én utøvers produkter over et gitt tidsrom.

Norges Første Grammofonstjerne gir oss også et utdypende inntrykk av de glemte folke- og forstadsteaternes særegne sjargong, språklighet, form og framføringsteknikker. Særlig interessant er det å lytte til Østbyes nå gammelmodige men spesielle frenetisk-hektiske sang og deklamasjonsstil. Dette gir et virkelig autentisk inntrykk, så og si et lydavtrykk fra unionsoppløsningsåret 1905. Her aner vi hva som skulle komme og hvordan etterfølgere som Juster, Rose og Opsahl kom til å bygge videre på og utvikle en form som på Østbyes tid var ny for mikrofonens forstørrende men samtidig intimiserende effekter. Østbye ble et kort øyeblikk en dokumentert forbindelse mellom en gammel og ny tid ved å trå foran mikrofon og opptager, og formidlet en stil og framføringsideal som kom til å forsvinne nettopp grunnet opptaksteknikkens og amplifiseringens komme.

Dette og mye underholdende sang og deklamasjon gjør Normann Records' CD med Adolf Østbye til en av årets mest verdifulle utgivelser.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jamey Johnson - That Lonesome Song

(Mercury)

Ei nesten heilt ny stemme frå nabolaget til Hank Williams tar ein sylskarp innersving på det aller meste av dei siste åras countrymusikk.

Flere:

MoHa! - One-Way Ticket to Candyland
Wire - Red Barked Tree