cover

Nothing Left to Lose: A Tribute to Kris Kristofferson

Diverse artister

CD (2002) - Incidental / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Countryrock

Spor:
Sunday Mornin' Comin' Down
Please Don't Tell Me How the Story Ends
Border Lord
Jesus Was a Carpenter
Nobody Wins
Casey's Last Ride
For the Good Times
Me & Bobby McGee
Help Me Make It Through the Night
Burden of Freedom
Why Me
Kiss the World Goodbye
Just the Other Side of Nowhere
Lovin' Her Was Easier (Than Anything I'll Ever Do Again)
Shipwrecked In the Eighties
The Pilgrim (Chapter 33)
Best of All Possible Worlds

Referanser:
Townes Van Zandt
Tom T. Hall

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Lone Stars

Etterlengtet hyllest til Kris Kristofferson med artister som Calexico, Grandaddy og Radar Brothers.

Med denne hyllestplaten kan man håpe at Kris Kristofferson får den brede respekten han fortjener, også utenfor det rene countrymiljøet. Han huskes nok godt av mange som junior til Waylon, Willie og Johnny, en kjekkas ved siden av Barbara Streisand og kona Rita Coolidge eller som rabiat trailersjåfør i Convoy, men det ville vært en skam hvis han skulle gått i glemmeboken med et slik ettermæle. Vi snakker tross alt om en av de cooleste menneskene i vesten, en frihetssøkende og kompleks kunstner med et mer fargerikt liv enn de fleste. Han kom fra en ressursterk familie, studerte William Blake (som coveret refererer til) og engelsk litteratur ved Oxford, byttet til en karriere som helikopterpilot for hæren, droppet West Point for Nashville og jobbet seg opp som en av de mest suksessrike låtskriverne på 70-tallet. Etterhvert har han også vist et sterkt politisk og sosialt engasjement på venstresiden, blant annet i Nicaragua.

Kris Kristofferson har hatt langt større suksess som låtskriver enn som soloartist, og ikke få musikere kan takke ham for gode listeplasseringer. Selv spilte han på Newport på slutten av 60-tallet, og sørget for et av Isle of Wights (1970) definitive øyeblikk da han spilte Me & Bobby McGee for et publikum i full oppløsning. Med Janis Joplins suksessversjon av denne låten ble han også i større grad anerkjent utenfor Nashville. Det er likevel blant country- og popfolket han har et stort navn, dokumentert blant annet på den doble Singer/Songwriter (1991) med en samling av noen av hans mest populære versjoner. Den inneholder bidrag fra artister som Bobby Bare, Roger Miller og Willie Nelson (som har gitt ut et helt album med tittelen Sings Kris Kristofferson i 1979). Kris Kristofferson har skrevet låter som kan benyttes i videre forstand, men det er særlig et knippe komposisjoner fra tidlig i karrieren (1968-73) som er mest kjent og benyttet. Naturlig tyngdepunkt er hans vellykkede debut Kristofferson (1970), året etter utgitt som Me and Bobby McGee som et salgsfremmende tiltak. Det er stort sett fra denne perioden låtene på Nothing Left to Lose holder seg innenfor. Eneste unntaket står Crooked Jades for med Shipwrecked in the Eighties fra 1984. Jeg har ikke hørt originalen til denne (hvem ønsker egentlig en av hans skiver fra 80-tallet?), men Crooked Jades som spiller etter mottoet Old Time Is Not a Crime tar den mange tiår tilbake i tid - heldigvis vil jeg tro.

Man kommer da heller ikke så lett utenom klassikere som Bobby McGee, Sunday Mornin' Comin' Down, Border Lord og Help Me Make It Through the Night, og her fremføres de av eliten innen alternativ amerikansk "countryrock". Det er en kombinasjon som vanskelig kan slå feil. Med Calexico, Howe Gelb, Grandaddy, Richard Buckner, Califone, Radar Brothers og The Handsome Family som noen av spydspissene er årets beste hyllestplate innen denne genren et faktum.

Det brytes ikke voldsomt med originalene hvis techno- eller hip-hop-versjoner er et kriterium, men personlig vinkling vektlegges i aller høyeste grad. Ørkenrevene Calexico og Giant Sand gjør henholdsvis Casey's Last Ride og The Pilgrim (Chapter 33) om som til sine egne. Calexico med en hviskende utgave hvor de har beholdt både klapperslange-effektene og strykerne, men plusset på med keyboards og Marianne Dissard (trolig, hun er ikke kreditert) som gebrokken chanteuse i mellompartiet. Burns og Convertino korter ned ventetiden til A Feast of Wire (2003) med sin mariachi chanson, som kan minne om deres egen The Ride pt.II. De tidligere Giant Sand medlemmene tangeres likevel av sjefsgiant Howe Gelb, han etterlater som vanlig et svært personlig avtrykk. The Pilgrim (Chapter 33) er en oppjustert live-versjon fra Pedalless (bootleg, 2002), med navnedropping fra Chris Gantry til PJ Harvey (om Kristoffersons store innflytelse som låtskriver) som passende innledning. Gelb har en helt egen tilnærming til andres såvel som sine egne låter, noe som gjør ham unik hva han enn driver med. Så også her, hvor han humper avgårde i sitt eget tempo. Han tar andre svinger og veivalg enn de fleste, men kommer alltid ut som en suveren vinner.

Av andre høydepunkt er det vanskelig å komme unna The Handsome Familys enkle men ærlige utgave av Sunday Mornin' Comin' Down. Ikke bare er den tidenes søndags-låt, Brett Sparks har en vokal som ikke er så fjern fra originalen, og er som skapt til å fremføre denne. Den tilhører Kristoffersons "slice of life" betraktninger, og handler om å våkne opp, ta øl til frokost og øl til dessert, snuble ut på gata, og finne melankolien: "On the sunday morning sidewalk, wishing Lord that I was stoned, cause there's something in a sunday, makes a body feel alone".

Califone (et stjernelag fra Chicago med ex-Red Red Meat Tim Rutili, Ben Massarella og Brian Deck) leverte en svært sterk skive med Roomsounds (2001), der de videreutviklet sin særegne kombinasjon av minimalistisk folk, blues og electronica, et terreng de også bringer Border Lord inn i. Sammenlignet med Acetones 10-minutter lange overkjøring på I Guess I Would, 1994 blir den selvsagt noe spinkel, men Califones utgave er vel så interessant å høre på. Vi finner forøvrig bandet igjen sammen med tidligere Spinanes-vokalist Rebecca Gates på den vakre balladen Nobody Wins.

The Court and Spark er et navn jeg forbanner stadig oftere, fordi de er så vanskelig tilgjengelige her hjemme. Jeg anbefaler deres Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001) til alle som trives i armkroken til Townes, Drake eller Low, og igjen leverer de et usigelig pent stykke musikk med låten For the Good Times. Mens vi er inne på vakre toner kommer man ikke utenom mer etablerte Radar Bros. LA-bandet har en mer elegant og poppa tilnærming til sin myke drømmecountry, og det er nesten unødvendig å si at Help Me Make It Through the Night ikke falmer i hendene til Jim Putnam & co - selv om de ikke har samme autoritet som det Mark Eitzel presterte på sitt glimrende coveralbum Music For Courage and Confidence, 2002.

For meg ukjente Zmrzlina fra San Francisco gjør en bedagelig trip-hop møter country av signaturlåten Me and Bobby McGee. Sammen med Milk Chopper, trommemaskiner og strykere blir det slett ikke så guffent å høre på. Andre kunne likevel fått mer ut av frihetseposet til Kristofferson, og McGee blir faktisk nokså anonym i dette selskapet. Det blir ikke Deanna Varagona (Lambchop). Med klar og kraftfull stemme fremfører hun en en nedtonet Burden of Freedom, mild som en sørstatsbris og mektig som Appalachene står hennes versjon igjen som platens klart stolteste og flotteste bidrag.

Det er disse artistene som leverer de beste varene til Nothing Left to Lose. Legg ellers merke til Grandaddy i friskt rockehumør på Best of All Possible Worlds, en som vanlig solid Richard Buckner (Lovin' Her Was Easier...) samt et gjenhør med Souled American (Please Don't Tell Me How the Story Ends), så er det ikke så veldig mye å trekke på dette prosjektet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Feet Music

(Jazzland Rec.)

Håker Flaten/Nilssen-Love imponerer og dominerer også denne gangen.

Flere:

Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace
Sukpatch - 23