cover

Children of the New Brigade

St. Thomas

CD (2005) - Racing Junior / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Countryrock / Indierock / Lo-fi

Spor:
LA Man
Last Word
Of Course You Were There
Morning Dancer
Instrumental Sound
The Long Goodnights
Children of the New Brigade
Dream On
Twisted Cowboy
Sheer Wonder

Referanser:
Herman Dune
Ai Phoenix
The Magnetic Fields
The Byrds

Vis flere data

Se også:
The Cornerman EP - St. Thomas (2001)
I'm Coming Home - St. Thomas (2001)
Mysterious Walks - St. Thomas (2000)
A Long Long Time EP - St. Thomas (2003)
A Long Long Time EP - St. Thomas (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Reality

Ikke le av de som er litt rare. De kommer nemlig tilbake. Og da er de bedre enn deg.

"Ikke le av de som er litt rare. De kommer nemlig tilbake. Og da er de bedre enn deg."

Det er tid for en ny reality-anmeldelse. Første gang vi testet ut dette konseptet, var da vi anmeldte Ron Sexsmiths "Retriever" tilbake i mai 2004. Planen er at denne teksten skal bli til etter hvert som jeg gjør meg kjent med "Children of the new brigade". I stedet for å skrive en anmeldelse etter at jeg har konkludert, skal jeg gi dere tankene mine underveis i lytteprosessen. Og hvem passer det vel bedre å skrive en reality-anmeldelse om enn Saint Thomas?

Hele karrieren hans har vært et eneste stort reality-show. The Saint Thomas show. Han har gang etter gang blottlagt seg for det norske folk, med hjertet utpå skjorta. Jeg tror knapt det finnes en mer ærlig og utleverende artist. Han har vært høyt oppe, han har vært langt nede. Saint Thomas har dummet seg ut, og han har tatt seg sammen. Saint Thomas har gått på trynet, men han har reist seg. Og storebror har sett alt sammen. Hele tida. Thomas Hansen har følt seg innesperret, fanget og misforstått. Men han har også satt seg frivillig i skriftestolen og smilt til kamera.

Førsteinntrykk (kl. 16.33, 16. august):
Fint cover. Han ser godt ut. Sunn og frisk. I stilig cowboy-skjorte. Og "Children of the new brigade" er en bra tittel. Samme hva han måtte mene med den.

Forberedelser til første gjennomlytting (kl. 16.34):
Da jeg intervjuet St. Thomas i forbindelse med utgivelsen av hans forrige plate, "Let's grow together", ba jeg ham kommentere hver enkelt låt på albumet. Kanskje syntes han det var et bra opplegg? Når jeg kikker på presseskrivet til "Children of the new brigade", finner jeg i alle fall "En veiledning av Thomas Hansen", en gjennomgang av albumet sang for sang. Jeg vet ikke om "guiden" er inkludert i coveret til platene som er for salg, men den burde i alle tilfeller ha vært det. For dette er akkurat så underholdende og avslørende som jeg hadde forventet. It's the Saint Thomas show.

Tittelen "LA man", for eksempel, viser til en artist med selvtillit og selvsikkerhet som fornøyd konstaterer at nok en låt er skapt ut fra ingenting. "Of course you where there" handler om barn og unge som blir ignorert av sine foreldre under oppveksten. Da han skrev "Morning dancer", så Saint Thomas for seg en gammel mann som dør ensom og misforstått. Tidligere venner dukker opp når det er for seint. I begravelsen.

"Dream on" handler om en ensom soldat, fortapt i mørket. "Twisted cowboy" er en komedie om en utro cowboy som forlater kjæresten sin for å dra ut på verdenseventyr. Og så videre.

Hva annet kan jeg si?

Jo, "Children of the new brigade" ble spilt inn i Athletic sound i Halden. Musikerne er Alexander Lindbäck, Petter Pogo og Espen Mellingen, i tillegg til Thomas Hansen selv. Dessuten bidrar David-Ivar, André og Neman fra Herman Düne.

Første gjennomlytting (kl. 16.46):
"LA man" gir oss en mer jazzete Saint Thomas enn tidligere, ifølge artisten selv.

Det stemmer sikkert.

Men jeg tenker egentlig mer på gruppa som sang "LA woman" - på Jim Morrison og The Doors. Åpningssporet på "Children of the new brigade" minner meg nemlig om "People are strange", av en eller annen grunn. Hvis Saint Thomas en gang skulle finne på å gjøre en cover av The Doors, måtte det nesten ha vært denne:

"People are strange
when you're a stranger
faces look ugly
when you're alone
women seem wicked
when you're unwanted
streets are uneven
when you're down"


"People are strange" kunne faktisk ha vært en Saint Thomas-låt, når jeg tenker meg om. Jeg tror den beskriver ganske godt hvordan han har hatt det, innimellom. Den forrige plata hans, "Let's grow together" var oppstemt og optimistisk. St. Thomas var tilbake, ny og bedre. Men så begynte det å gå galt for vår helt. Kjæresten forsvant. Publikum forsvant. Tilbake satt en frustrert artist og følte seg misforstått og forlatt. Men "Children of the new brigade" er ikke blitt noen sippete sutreplate, virker det som. Jeg har riktig nok bare fått spilt den én gang, med to ettåringer hengende i hver sin arm, men jeg føler at den er ganske balansert.

Noe er lyst. Noe er mørkt.

Og noe er definitivt annerledes. St. Thomas har forandret navn til Saint Thomas siden sist. Jeg tror de musikalske forskjellene er større enn som så.

"LA man" er fin, forresten. Thomas synger så overbevisende han kan. Musikken er leken og ledig.

Andre gjennomlytting (17. august, kl. 20.46):
Det er ikke så enkelt å få til gjennomlyttinger med småfolk i huset. Jeg har begynt på "Children of the new brigade" flere ganger i dag, men det var først nå i kveld jeg har fått hørt gjennom hele albumet fra begynnelse til slutt - for andre gang.

Og hva fant jeg?

"LA man" minner fortsatt om The Doors.

"Morning dancer" passer bedre i dette nabolaget enn på singel. Det er et typisk albumspor, i mine ører. Og det til tross for at det er en fengende liten sak - i hvert fall med tanke på at den handler om død og begravelse.

"Instrumental sound" høres ut som platas midtpunkt. Det er en mørk, mørk sang, og Saint Thomas synger så dypt og dystert han klarer. Selv mener han at dette er en av hans sterkeste tekster, og det kan godt stemme. Med to linjer summerer han opp det som må være følelsen av å bli mobbet som barn:

"Those were the days of no talking
those were the days of instrumental sound"


Saint Thomas kan skrive, hvis noen fortsatt var i tvil om det. I hvert fall når han vil og føler for det. Og den påfølgende gitarsoloen gir utløp for mye oppsamlet frustrasjon og bitterhet. Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er André Herman Düne som spiller. Slik høres det i hvert fall ut.

Herman Düne, ja. Siste sang på plata er en cover av "Sheer wonder", en av David-Ivars aller beste låter. Saint Thomas gjør en fullgod versjon. Fullgod. Han rocker! Med Herman Düne som band (etter hva jeg har forstått)! Neman, David-Ivar og André. Bare en sånn ting.

Men plata var ikke slutt. Skjult bonusspor, skjult bonusspor! "Like the byrds" må være noe av det mest umiddelbart fengende Saint Thomas har skrevet. Han rocker! Igjen! Og han synger om The Kinks, The Beatles og The Stones, med koringen fra "Sympathy for the devil" og en gitarsolo som kunne gått inn på "Sticky fingers" eller "Let it bleed", dersom den hadde vært litt skitnere og skarpere.

Resten av sangene har ikke festet seg skikkelig ennå, men jeg tror jeg liker denne plata.

Tredje gjennomlytting (18. august, kl. 11.36)
Gjennomlytting er kanskje litt drøyt.

Jeg tok en tur hjem i lunsjen i dag, slik at jeg kunne få spilt et par utvalgte låter fra Saint Thomas-plata på høyt volum. Og da mener jeg HØYT VOLUM. Jeg hadde bare tid til tre-fire sanger, men valget var nesten overraskende (og kanskje påfallende) enkelt:

Of course you where there
Instrumental sound
Sheer wonder
Like the byrds (eller er det Byrds?)


Rock. Tøft.

Det er forresten ikke Herman Düne som spiller på "Sheer wonder", men det "vanlige" bandet til Saint Thomas. Jeg vil ha det til at han nevnte det et eller annet sted, en eller annen gang. Men det er definitivt David-Ivar som korer.

Fjerde gjennomlytting (21. august, 20.22)
Jeg har vært på hyttetur og har ikke fått spilt "Children of the new brigade" på noen dager. Jeg vet ikke om det er derfor, men da jeg satte den på i kveld, begynte jeg plutselig å tvile.

Det trenger ikke bety noe som helst, bare så det er sagt.

Jeg får ofte den følelsen etter å ha spilt ei plate en håndfull ganger. Er sangene virkelig så bra som jeg innbiller meg? Eller hører jeg noen svakheter her og der? Jeg antar at det er hjernen som begynner å jobbe. De første gangene jeg lytter til et nytt album, prøver jeg å tenke minst mulig og bare la meg føre med av strømmen. På dette tidspunktet pleier jeg å gå opp av vannet og se om jeg kan finne noen tørre klær.

Jeg liker Saint Thomas. Jeg har sans for ham. Nesten alle andre norske artister gjemmer seg bak tjukk sminke og designerklær, sitter på sofaen til Dorthe Skappel og serverer den ene selvfølgeligheten etter den andre. Thomas Hansen sprader rett som det er rundt naken i nærmeste park - med hele utstyret ute. Jeg vet ikke om det er meningen alltid. Kanskje har han bare rotet bort fikenbladet. Men det forandrer ingen ting.

Jeg hører til dem som syntes at hans forrige album, "Let's grow together - the comeback of St. Thomas", var ganske fint. Men det var også ganske forglemmelig i lengden. "Children of the new brigade" er noe helt annet. Det er Saint Thomas på sitt mest seriøse og ambisiøse. Musikken hans har aldri vært mer velprodusert og vellydende. Han har til og med prøvd å gjøre noe med engelsken sin. Og han har sluttet å jodle og sudle og tralle og alt det der. I et intervju i Dagsavisen forteller Saint Thomas at han har tilpasset seg kritikken. Eller i alle fall justert litt.

Han har vel ikke akkurat begynt å sminke seg. Det er mer riktig å si at han har tatt skjegget.

Jeg lurer på om det er derfor jeg har begynt å tvile litt.

Femte gjennomlytting (23. august, 09.05)
Spilte "Children of the new brigade" mens jeg var ute og kjørte i dag.

Dette er ei god bilplate, også. Den er visst brukende til det meste, ser det ut til.

Best på veien:

Of course you where there
The long goodnight
Children of the new brigade


Jepp, jeg har fått noen nye favoritter.

Sjette gjennomlytting (22. august, 09.05)
Sekstitallet.

Det er vel ingen hemmelighet at Saint Thomas har latt seg inspirere av nettopp det tiåret denne gangen. Flere av låtene på "Children of the new brigade" minner meg veldig om en eller annen veldig kjent sang, men jeg klarer ikke helt å finne ut hvilken, samme hvor hardt jeg prøver.

Han kan kalle seg Saint Thomas så mye han vil, men jeg tror han stjeler. Skjuler han det så bra som dette, er det helt greit for meg.

Men "LA man" får meg altså til å tenke på The Doors.

"Of course you where there" minner vagt - jeg sa vagt - om Saint Thomas som rocker seg gjennom en tradisjonell, britisk folk-låt, for anledningen backet av Crazy Horse.

"Last word" minner meg vagt - jeg sa vagt, nok en gang - om "Let's get together" med The Youngbloods. Du vet, den hvor de synger "C'mon people now, smile on your brother, everybody get together, try and love one another right now". Det er en ganske fin sang, egentlig. Og jeg føler at Saint Thomas prøver å si noe av det samme, denne gang. Bare fra et personlig perspektiv. På "Last word" tar han seg sammen etter nedturen "Let's grow together". Han sverger på at siste ord ikke er sagt. Det er en sang om stolthet og det å slå tilbake mot kritikerne.

Men det er "Children of the new brigade" - tittelkuttet, altså - som er den store hevnen. The revenge of the nerds. Det er her de mobbede viser fingeren til mobberne, for å bruke artisten sine egne ord. Thomas Hansen ser tilbake på det som var, og han fastslår at han er mye yngre nå enn da. Jeg syns sangen har noe av "My back pages" over seg. Men det er kanskje bare innbillning.

Hvis noen kan gi meg fasiten, er jeg lutter øre, som det heter.

Sjuende til tolvte gjennomlytting, 22. august til 4. september
Jeg har jukset litt, som det heter.

Jeg har nemlig spilt denne plata en del den siste halvannen uka. Av og til i sin helhet, andre ganger bare stykkevis og delt. Uansett, jeg føler at jeg er klar for å trekke en konklusjon – en foreløpig sådan, i hvert fall.

Jeg synes ikke at dette er noen stor plate. Men det er ei veldig fin plate. Egentlig er det nok mer en sjuer enn en åtter, hvis jeg skal være streng og ærlig, men er man svak for en artist, så er man svak for en artist. Sånn er det bare, og sånn skal det være.

Hvis vi skal se litt framover, håper jeg at Saint Thomas ikke går for langt i å tilpasse seg kritikerne og markedet. Jeg håper at han tar vare på særpreget sitt - den "dårlige engelsken", for eksempel. Det er nemlig det som gjør ham interessant. Ja, og så de gode låtene, selvfølgelig.

For jeg hører aldri noen klage på uttalen til Björk. Eller David-Ivar i Herman Düne, for den saks skyld.

Merkelig, det der.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sgt. Petter - Monkey Tonk Matters

(New Records)

Frå ein lovande debut til ein sjelevitaliserande oppfølgjar. Sersjanten leverer eit av årets definitive norske høgdepunkt på platefronten.

Flere:

Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool
Sade - Lovers Live