cover

The Deep End

Madrugada

CD (2005) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Bluesrock

Spor:
The Kids Are On High Street
On Your Side
Hold On To You
Stories From the Streets
Running Out of Time
The Lost Gospel
Elektro Vakuum
Subterranean Sunlight
Hard to Come Back
Ramona
Slow Builder
Sail Away

Referanser:
R.E.M.
U2
Iggy Pop

Vis flere data

Se også:
The Nightly Disease - Madrugada (2001)
Grit - Madrugada (2002)
Live at Tralfamadore - Madrugada (2005)
Madrugada - Madrugada (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ein velregissert time før daggry

Var nå den Drakoulias-ideen så god? Vel, balladane er i alle fall flotte.

Alvorleg tala folkens, lat oss vere litt edruelege. The Deep End er ikkje Madrugada si beste plate.

Den heiter framleis Industrial Silence. Det var der bandet frå Vesterålen fanga blåfargen, og planta den i mangt eit rock'n'roll-bankande hjarta her til lands. Underteikna sitt inkludert (sterkt inkludert). Eit album som stadig står fram som ein av dei aller sterkaste debutane i rockeriket Norge. Fokusert dynamikk, levande melankoli, dvel og tempo, lys og skygge, kraft og varleik. Electric, Salt, Shine, Sirens, Higher, Strange Colour Blue og sju til.

The Deep End er heller ikkje Madrugada si nest beste plate.

Den heiter Grit og er eit skamlaust stykke uvaska rock'n'roll. I front for seansen ein suggerande groovy Bloodshot Adult Commitment, og litt over halvvegs kjem den nødvendige kvilestunda, majestetiske vakre Majesty. Innimellom finst mykje blod, tvil, gørr og prøvelsar. Ein stiletthæl i skrittet. Aushjsmmmgrliiii.

The Deep End er muligens Madrugada sitt tredje beste album.

Men i tilfelle kun marginalt betre enn The Nightly Disease. Bandet si andre plate, som er ei ujamn affære. Jodå, den har høgdepunkter. Den har Hands Up - I Love You, og det blir beordra Step Inside This Room and Dance With Me til innbydande tonar. Men den har også ei handfull anonyme tilfeller.

The Deep End er ikkje ei dårleg plate. Det er berre det at den sjeldan dreg meg mot ukjente avgrunnar, eller gjer meg spenning i mageregionen. Den er ein time med musikk som til tider byr på veldreid melodikk, og som til andre tider byr på anonyme ritt.

Dei har vaska seg grundig sidan Berlin-dagane då Grit såg dagens mørke. Dei har teke turen over til Amerika. Dei har kampert med velrennomerte lydtriksarar. George Drakoulias har produsert plater før. Mange. I kategorien "steike gode" finn vi Hollywood Town Hall med Jayhawks og Dust med Screaming Trees. Han har ikkje hatt ei like heldig hand i sitt arbeid med Madrugada. Han har tappa dei for glød. Lyden på The Deep End blir til tider rett og slett for velregissert. Litt sånn U2, REM og Iggy Pop etter at stormen har lagt seg, og orden har blitt ein livsstil.

Identitetslaust? Mangel på skarpsindig særpreg? Tja. Like fullt, slett ikkje heilt utan interesse. Ikkje heilt utan glød heller. Heldigvis.

The Deep End kan for eksempel by på tre balladar av solid karakter. På Hold On to You deltar Angelo Badalamenti. Han som komponerte Twin Peaks-tonane, ja (og mykje anna filmmusikk for David Lynch). Lynch sin Wild At Heart var i si tid med å puffa Chris Isaaks Wicked Game opp på hitlistene. Vel, det eg vil fram til er vel berre det at Hold On to You har ein del sånne Isaakske stemningar i seg.

I hjarta av albumet skin The Lost Gospel, ei bøn, ei vart countrytona og melodisk vakker stadfesting av kor skjørt hjarta er; "one should never fall in love with things that last, last only for a day, and they'll stay with you for another day".
Sail Away rundar av seansen, nennsomt, elegant og blått. Tre spor eg kjem til å oppsøkje i framtida. Det kan eg ikkje seie om så veldig mange av dei resterande affærene. I tilfelle må det vere Slow Builder, som er akkurat det, ein gradvis kraftigare og fartsaukande sak som endar i Nick Cave-fikserte gospeltonar. Elektro Vakuum har og noko tiltalande med seg, skånsomt psykedeliserte 60-tals tonar gjort på Madrugada-vis. Også singelen då, The Kids Are On High Street, eit røsleg lån frå REM si toneverd, og eit noko meir nøysomt eit frå Echo & The Bunnymen si. Men det er to lån som gjer avkastning i form av ei låt det er vanskeleg å mislike.

Resten her har eg litt problem med. Dei festar seg ikkje. Dei søker ikkje inn i den blå mystikken, mot dei brennande tonane og dei kvilelause driftene. Dei korkje blør eller klør. Dei ravar blodfattig rundt i noko som mest virkar å vere ein plastikk rockande misforståing. Det er anonymisering, eller kanskje det er marknadstilpasning. I alle fall, eg likar det ikkje, og eg trur ikkje det er smart heller.

Det verste er at eg har ei kjensle av at hadde nokon andre skrudd på knottane, nokon med skit på fingrane og blå dynamikk i tankane så kunne alle desse låtane vore redda. Eller kanskje ikkje det er det verste, kanskje det viser at Madrugada stadig kan. Dei fekk det berre ikkje heilt til saman med George Drakoulias og David Bianco. Ikkje slik eg hadde håpa i alle fall.

comments powered by Disqus

 



Morten Island
2005-03-21Alvorlig talt?

Alvorlig talt har vel ikke du hørt igjennom denne platen mange ganger, Oddmund? Du trekker frem de lett tilgjengelige låtene (balladene) som platas pilarer mens de i virkeligheten kun er der som små pusterom i en helhet som holdes oppe av de virkelige mesterverkene på denne plata. Låter som Running out of time og Subterranean sunlight bare vokser og vokser ved hver gjennomspilling. Jeg kan også nevne låter som Stories from the street og Hard to come back, låter som får frem rockefoten og som funker svært bra live. Jeg har sikkert spilt gjennom plata 30 ganger og for hver omdreining finner jeg nye gullkorn og riff eller pianoarrangementer jeg ikke hadde fått med meg. Du må være tålmodig Oddmund og du skal også finne! Det magiske med Madrugadas musikk er at den ikke kommer og hilser på deg i døra, du må først bli venn med den, gi den tid til å komme ut av skallet på en måte før du kan nyte av dens vakre og tidvise mollstemte rock.

Jeg er selvsagt enig i at Industrial Silence og The Nightly Disease er veldig bra plater men for meg er The deep end en frittstående plate som jeg velger å vurdere utfra den perioden den er laget i og under de forutsetninger som Madrugada valgte å legge til grunn. Håper virkelig du tar deg tid til flere gjennomlyttinger Oddmund så kan jeg love deg at du også finner magien!

PS! Hvis du ikke har Limited edition versjonen anbafeles det å finne den, for de 2 ekstra sporene er vel verdt å lytte seg gjennom!

Edvin
2005-04-13Enig

Er helt enig med deg Oddmund. Denne har blitt offer for ufortjent mye hype. Håper madrugada finner tilbake til formen fra sine tidligere bedrifter, for denne kommer ikke til å oppsøkes senere, slik som med de andre platene deres.

Tina Mari
2005-04-18

jeg syntes denne platen er helt på høyde med grit, som jeg er helt enig med deg i at er madrugadas nest beste plate.

Morten I
2005-11-23Med fasit i hånden....

Med fasit i hånden er det jo litt gøy for undertegnede å se hvor populær denne platen har blitt og at Madrugada selger ut Oslo Spektrum basert på låtene fra Deep end!! Jeg skal ihvertfall kose meg i Spektrum neste lørdag :o))

Rock Engh Roll
2005-11-25Få av nisselua folkens...

Madrugada har gitt ut flere uhyggelig bra album, og The deep end føyer seg inn i rekka av solide saker, selv om Industrial silence var bedre, men så var da også den en av årets absolutt beste plater. Jeg føler at det er slik at norske band må prestere enda mer enn utenlandske for å oppnå samme rating, i grooves tilfelle g-er. Har The deep end på vinyl, den er utrolig flott, gnistrende gode melodier og Madrugada har jo nå etablert sin egen genre. Ta av nisselua, kast janteloven i søpla, nyt norsk rock! :-)

Wolstencroft
2005-11-27Nasjonalisme

Man må ikke like et band bare fordi de er norske og hypes i Dagbladet Fredag og P3. Madrugada er intet annet enn kjedelig, og ferdig med den.

Edvin
2006-08-15Med (den riktige) fasiten i hånden...

Rangering av Madrugadas plater:
1. Industrial Silence
2. The Nightly Disease
3. Grit
4. The Deep End

Med andre ord, strakt nedover. Grit var dog fortsatt interessant, selv om den ikke har holdbarheten til de to første. The Deep End er bare kjedelig... Og jeg har prøvd. Å ha hatt en slik låt som Only When You're Gone i stedet for Sail Away på den hadde nok redda den, men den tiden er nok over.

gnlf
2008-01-03

The Deep End er en kongeplate, i likhet med Industrial Silence, Nightly Disease og Grit. Å si at det ikke er noe spesielt med Madrugada er jo rett og slett feil. Jeg har aldri hørt et band med en så spesiell energi og stemning. Og de var et utrolig bra liveband. Nå med tanke på at Robert Burås har dødd ble jeg positivt overasket da jeg fikk vite at de slipper sitt femte og siste, går jeg ut ifra, studioalbum; Madrugada. Det blir spesielt.

Jeg fikk aldri gleden av å se Madrugada og det angrer jeg på, for nå elsker jeg dem. Men Spektrum konserten (DVD) er en av mine absolutte favorittkonserter. De har mange gode livelåter som er gøye å spille.

Et av mine favorittband.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo