cover

Transatlantic

x.lover

CD (2006) - HoneyMilk / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Elektro / Punk / Garasjerock / Riot Grrrl

Spor:
Prostitution
Connection
Sunday Never Comes
Tigerbomb
Let's Get Lost
Jalouxie
Formel 1
Battle Royale
Bulletproof Girl
Kick It
x.lover Forever

Referanser:
Le Tigre
Peaches
X-Ray Spex
Brakes

Vis flere data

Se også:
Kick... It - x.lover (2003)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Lipstick Traces

Siden debuten for tre år siden har de to blitt fire. Men er det dobbelt så bra?

Det tok 120 Days rundt et par år å slippe debutplaten, etter seieren i den årlige Melodi Grand Prix for rockeband; Zoom. Selv om skivene kom ganske samtidig tok det x.lover litt lengre tid, ettersom de vant et par år før 120 Days. Men det er ikke dermed sagt at sluttproduktet blir bedre desto lenger man venter.

Selv beskriver de seg som electro-junk-death-disco. Det er ikke en gal beskrivelse; ettersom det beskriver godt det som er påfallende her; nemlig at det er ganske mange inntrykk på en gang.

Men det er et ganske sammenfallende uttrykk over hele skiva. Det spriker ikke lenger i alle retninger og sjangre, så de har fått sitt definerte uttrykk nå. Det er i alle fall ikke til å legge skjul på at de er ganske glad i synthen sin. Det merkes at de ønsker at livet er en evig vedvarende fest. En fest der det skal danses hele natta og maskaraen sitter løst. Der image er viktigere enn innhold og alt dreier seg om kjønnsdrift og intriger. Legg til en dose med drivstoff for å holde hele natta, selv om formen ikke er så god, så har vi det.

x.lover er, som mange andre nye spennende band for tiden, et tidligere Urørt-band. De har dermed vært unge og lovende, men nå er det på tide at trådene sys sammen til noe skikkelig. Det å gi ut debutskiva er jo nesten som å bli voksen, der tidligere synder kan tilgis, mens nå er det alvor.
To av låtene fra debut-EPen, nemlig fin-fine Kick It og Formel 1, er kommet med på albumet. Kick It ble trykket til brystet av homoblekka Blikk, og det er kanskje ikke så rart. Det er en danseglad gladlåt som er herlig tøysete og livlig. Den er også en av skivas sterkeste spor, særlig ved siden av Jalouxie. Sistnevnte er en downtempo, sløy låt, der de tar seg tid til en sakte, men sikker oppbygging. De skynder seg langsomt, og dermed blir det et behagelig hvileskjær i en ellers så vill ferd fremover. Det er vel den eneste låta som kan trekkes frem selv om man ikke er supergira og vil løpe spinnvill rundt på byen. Den høres ut som noe Silverbullit kunne gjort. Og det er bare positivt ment.

Transatlantic låter herlig surt og upolert til tider. Det er hele tiden på grensen til det nøye gjennomtenkte, men holder seg som oftest på den rette siden. Det høres stort sett ut som om de leker seg i studio, men ofte går det veldig på tomgang. Og det som oftest i høyt tempo, slik som på høyoktanslåta Formel 1. Det er et stykke unna Surferosa sin plastikksound, her er det mer lakk og lær. Det kan minne om Lou Reed i sin Transformer-periode, men det er hardere og mer kantete.

Skiva er forresten spilt inn i New York, og den godt anerkjente Martin Bisi (Sonic Youth, Helmet, Serena Maneesh) har hatt en finger med i spillet bak spakene her. Det skulle kanskje garantere en viss eksprimentell faktor, men det er akkurat ikke tilfelle. Det er mer poppete og synthdrevet enn Sonic Youth, og særlig gitarlyder er ganske fraværende, selv om bandet oppgir SY som en viktig inspirasjonskilde. Det er i det hele tatt lite som minner om SY både i stil og innhold.

Og særlig kvalitet.

Det skal sies at det til tider er fengende. Låter som Sunday Never Come, singelen Connection og Prostitution er ganske umiddelbare og lette å like. Særlig Connection er en låt man legger merke til ved første gjennomlytting. Når tredje gjennomlytting kommer er den derimot bare irriterende. Og det gjelder mange andre låter her også. Det blir for rett og slett for mye repetisjon og stagnasjon.

Press play, scream, repeat.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Madrugada - Madrugada

(EMI Virgin)

Ringen er sluttet, lyset er slukket. Norges største rockeband sier farvel med sin sterkeste plate siden funklende Industrial Silence.

Flere:

David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency
Fuku - I bakvendtland - Fuku synger Alf Prøysen