cover

City Life

Manishevitz

CD (2003) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Psykedelia / Glam / Indierock

Spor:
Beretta
City Life
Hate Ilene
Mary Ann
Undercover
Back In the Day
Private Lines
Rainy Day Revolution
Colorado Shore

Referanser:
The Cure
The Clash
Roxy Music

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ci-tah-Laif

Finfint pophåndverk med glam-elementer fra Adam Busch og venner.

Før jeg fikk denne skiva hadde jeg aldri hørt på Manishevitz før. Den viktigste grunnen til at jeg ville sjekke ut City Life var at den var gitt ut på Jagjaguwar, et plateselskap som har stått for en del interessant i det siste, og da tenker jeg især på Richard Youngs og Okkervil River. Så hva hadde jeg forventet meg? Folk? Sadcore? Americana? Noe sånt. Jeg ble i alle fall overrasket da jeg hørte vellyden som strømmet ut fra høytaleren; glam/pop/punk av klasse som gir deg lyst til (for å sitere en av vårens store landeplager) danse, danse, danse oppå bordet.

City Life er Manishevitz tredje plate, men jeg forstår det sånn at det er deres første utgivelse som band. Tidligere har de vært mest et slags soloprosjekt for vokalist og gitarist Adam Busch. Her har han med seg en Chicago-elite bestående av blant andre Ryan Hembrey (Central Falls), Michael Krassner (Boxhead Ensemble), Via Nuon (Bevel), Fred Lonberg-Holm (Terminal 4, xmarsx og mye annet) og Will Hendricks (The Lofty Pillars). Resultatet er et imponerende stykke arbeid som flørter med sjangre fra 60-talls pop til glam, fra punk til psykedelia og fra ambient til streit rock.

Adam Busch' vokal kan minne om en 70-talls Bryan Ferry blandet med en ung Robert Smith, på godt og vondt. Bandet er fra USA, og dette gjør Busch' vokal litt ufrivilig komisk da hans fremførelse bærer preg av en tykk cockney-aksent.

Men pytt.

Bandet spiller dynamisk og tett, og vi får servert interessante innspill fra både saksofon og fløyte som komplementerer den eminente popstrukturen på låtene på en utmerket måte. På Undercover, og den følgende Back in the Day, presser bandet ut noe som gir assosiasjoner til psykedelia og ambient, men før du rekker å si "Pink Floyd" er låta Private Lines der med glam-rock i full pomp og prakt.

Da Manishevitz flørter med så mange stilarter faller det seg rimelig naturlig at ikke alle låtene fungerer like godt, men helheten er allikevel høyst fornøyelig.

I og med at Busch' vokal er så... ehm, spesiell kan du fort miste fokuset på tekstene, og dette er egentlig synd da de er så gode at de fortjener å nevnes. Busch tar opp temaer så varierte som ensomhet, samhold, paranoia, og lykkerus, og alt på en veldig god måte.

Rett før undertegnede skulle skrive denne anmeldelsen for andre gang (datamaskinen slukte den første) hørte jeg igjennom skiva med hodetelefoner. Dette anbefales i høyeste grad, da man ellers fort kan gå glipp av den elegante orkestreringen og de mange spennende detaljene.

City Life er, som nevnt, en høyst fornøyelig overraskelse, en plate som gjør vinteren litt lysere. Noe ujevnt i kantene, men helhetsinntrykket er at dette er et band som har veldig mye å by på til de aller fleste. Vokalen kan kanskje skremme bort noen, mens andre (som undertegnede) vil finne den heller sjarmerende. Bandet utstråler en enorm spilleglede, og det er noe som alltid er veldig hyggelig å høre.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Green Day - American Idiot

(Reprise)

Alt i alt et vellykka punkeksperiment fra et evigungt, men samtidig modent band.

Flere:

Fruit Bats - Spelled In Bones
Jens Lekman - Night Falls over Kortedala