cover

Go Go Smear the Poison Ivy

Múm

CD (2007) - Fat Cat / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell elektronika / Glitch / IDM / Post-rock / Indiepop

Spor:
Blessed Brambles
A Little Bit, Sometimes
They Made Frogs Smoke 'Til They Exploded
These Eyes Are Berries
Moon Pulls
Marmalade Fires
Rhuubarbidoo
Dancing behind My Eyelids
School Song of Misfortune
I was her Horse
Guilty Rocks
Winter (What We Never Were After All)

Referanser:
Björk
Gus Gus
Sigur Rós

Vis flere data

Se også:
Summer Make Good - Múm (2004)

(1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7)


Sveitt gymsokk

Fordi om ein kjem frå Telemark er det ikkje naudsynt å gå med strisekk, spele hardingfele og rosemåle bestandig. Det same gjeld for islendingar.

Múm er eit av desse islandske banda som kom fram frå undergrunnen på byrjinga av 2000-talet, i kjølvatnet av Sigur Rós si stigande stjerne. Dei sjarmerte denne platemeldaren stort med singelen Green Grass of Tunnel for nokre år sidan, og det var soleis med høge forventningar eg gjekk deira nye plate i møte.

No skal det seiast at dersom du forventar at Múm skal ligge og kile deg i øyregangane som ein sval bris ved første gjennomhøyring, så må du tru om att. Utgjevingane deira så langt har alle vore verk som det krevjast at ein tek seg tid til å lytte til. Etterkvart vil ein finne at musikken opnar seg opp og at ein stadig finn nye rom og dimensjonar i det som ved det som ein kjende kaotisk i byrjinga.

Det er difor trist å melde at på Go Go Smear the Poison Ivy har gruppa drege det altfor langt.

Der ein tidlegare fann eit visst system i kaoset finn ein no berre surr. Singlen They Made Frogs Smoke 'Til They Exploded er rett og slett ikkje anna enn kakofoni og usamanhengande lydsnuttar med ein irriterande skurr fremst i lydbiletet. Moon Pulls er noko så sjeldan i denne gruppa si samanheng som ei pianodriven ballade. Problemet er berre at den aldri kjem seg av garde. Dei klarer her kunststykket å få ein song på to og eit halvt minutt til å følast langdryg. Det er tydeleg at dei her prøvar å emulere sine landsmenn i Sigur Rós, men resultatet er langtfrå tilfredsstillande.

Rhuubarbidoo er eit anna eksempel på eit mislukka eksperiment, nærast som eit forsøk på fusion mellom jazz og tivolimusikk - med hornmusikk i sentrum.

Resultatet er tøvete, og blir nesten tragikomisk.

Island har ein tradisjon for å lage annleis musikk og det er tydeleg at Mum så gjerne vil vere eit av desse litt sære uhandgripelege ensembla. Det greier dei til gangs på denne utgjevinga. Dette er noko av det mest uhandgripelege og ubegripelege denne meldaren har vore borti på lange tider. Men Island har også ein tradisjon for å lage storslegen og flott musikk og dette maktar ikkje denne gjengen på denne plata. Det er trist, for me veit frå tidlegare at dei kan så mykje betre.

Dancing Behind My Eyelids er det definitivt sterkaste sporet her, og på denne låta høyrer me spor av det me hugsar frå Finally We Are No One i 2002. Men songen er dessverre lesst ned av merkelege effektar som forstyrrar meir enn dei fortryllar.

Det hadde vore å håpe at Múm kunne fri seg frå dette sære og islandske dogmet, der alt verkar å måtte vere unikt og annleis, og byrje å lage flotte popverk fullt ut. Fordi om ein kjem frå Telemark er det ikkje naudsynt å gå med strisekk, spele hardingfele og rosemåle bestandig. Det same gjeld for islendingar. Det er ikkje alltid at ein treng å vere skamlaust ukommersiell for å nå massene.

Så konklusjonen blir at dette berre blir ein sveitt gymsokk. Go Go Smear the Poison Ivy minner meg i det heile teke mest om kaffetraktaren som står på kjøkkenet mitt. Det heile blir ein saus av kakofoniske rytmerepetisjonar, spedd på med litt sped song og merkelege tekstar. Ein ventar og ventar på songar som aldri kjem.

comments powered by Disqus

 



Kristian Norsted
2008-05-26

Dette er en uheldig anmeldelse. Den er full av subjektive observasjoner gjort av et subjekt som tydeligvis har problemer med kreativitet og ukommersielle musikkopplevelser. Jeg vil aldri forstå meg på folk som skulle ønske at et eksperimentelt elektronisk band som múm heller lagde "flotte popverk" enn å eksperimentere og utvikle seg videre.

For múm eksperimenterer og utvikler seg videre med Go Go Smear the Poison Ivy. Selv vil påstå at det er ett skritt tilbake fra Summer Make Good, men når det er sagt vil jeg bare kalle det et lite skritt.

De fleste av platas 44 minutter er geniale. Sporene likner mindre på hverandre enn de kan ha gjort på tidligere utgivelser, men dette er langt ifra noe surr med merkelige tekster. Jeg føler alltid en 'rød tråd' når jeg lytter til múms utgivelser, og denne gangen anser jeg tekstene som spesielt viktige når det er snakk om å binde det hele sammen. Blant annet forteller det fantastiske åpningssporet Blessed Brambles og singelen They mande Frogs Smoke ?til They exploded om at utgivelsen kan dreie seg om naturen. Hvordan vi bør spre og ta vare på den.

Subjektive observasjoner er ikke negativt. Jeg mener at tekstene er interessante, ofte poetiske, og er veldig glad for sanger som A Little Bit, Sometimes og Guilty Rocks hvor det helt klart er rom for personlige tolkninger - noe som i alle fall knytter meg sterkere til et band.

Om jeg skal være enig med anmelderen i noe, er det at Rhubarbidoo er et mislykka eksperiment. Sangen er platas svakeste øyeblikk, men med en varighet på 1 minutt og 35 sekunder, kan det enkelt overses.

Konklusjonen til anmelderen har få/ingen røtter i virkeligheten, og jeg syns det er trist at jeg alltid kommer til å assosiere navnet hans med "sveitt gymsokk".

Øyvind Berge
2008-11-26Subjektivt...

Bra å sjå at platemeldingar kan skape reaksjonar. Det er dog noko merkeleg at du angrip meg for subjektive observasjonar. Du virkar å ha ein alt anna enn objektiv forkjærleghet til bandet der du, mellom anna, skildrar dei som geniale.

At du tenker "sveitt gymsokk" når du ser navnet mitt kan eg leve med.

Bjarne
2008-11-26Verre enn gymsokk, faktisk en bag med sokker.

Mum er ille. Arty-farty helt uten substans og relevans på noe som helst vis.

Det finnes dessverre lyttere som misforstår totalt, ved å helt bestemt mene at sært og henimot ulyttbart er synonymt med genialitet.

Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day