cover

Plastic Beach

Gorillaz

CD (2010) - Parlophone / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop / Hip-Hop

Stiler:
Rap / Trip hop / Elektropop

Spor:
Orchestral Intro
Welcome to the World of the Plastic Beach
White Flag
Rhinestone Eyes
Stylo
Superfast Jellyfish
Empire Ants
Glitter Freeze
Some Kind of Nature
On Melancholy Hill
Broken
Sweepstakes
Plastic Beach
To Binge
Cloud of Unknowing
Pirate Jet

Referanser:
Death in Vegas
Primal Scream
The Streets
De La Soul
Gnarls Barkley
Beck

Vis flere data

Se også:
Gorillaz - Gorillaz (2001)
Laika Come Home - Spacemonkeyz & Gorillaz (2002)
Demon Days - Gorillaz (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Animert musikkfest!

Et gledens år for de som har drømt om å høre Snoop Dogg, Lou Reed og Mark E. Smith på samme album.

Det kan virke som om Gorillaz med Plastic Beach er klar over at de har laget sitt beste album så langt, da det hele åpnes med pompøse fanfarer i beste Star Wars-stil. Man får følelsen av at noe stort er i ferd med å skje, og når fanfarer blir etterfulgt av Snoop Dogg i særdeles god form som bl.a. gir et nikk til Gil Scott-Heron med linja "The revolution will be televised" og ønsker oss velkommen til "the world of the plastic beach", er det vanskelig å ikke glemme omgivelsene og gi Plastic Beach sin fulle oppmerksomhet.

Og selv om det er hyggelig med en storslagen velkomst, skal det fort vise seg at denne stranda er verdt å tilbringe en sommer eller to på, celeber velkomst eller ei. Ikke minst på grunn av at etter den orientalske hiphoplåta White Flag, følger et hit-hattrick som lett gjør seg fortjent til et kapittel for seg i pophistorien. Rhinestone Eyes, Stylo og Superfast Jellyfish burde – for alle som vet hva som er best for seg selv - være med på å definere sommeren 2010.

Rhinestone Eyes er en av de låtene som låter mest som Gorillaz slik vi kjenner de, med Damon Albarns tilsynelatende apatiske snakkesynging oppå en "rett på sak men samtidig slentrende" - beat. Og i tillegg til å ha en utrolig fengende barnestemmesampling funker denne fint som en påminner om at Gorillaz faktisk har en egen sound, noe man fort kan glemme med et band som har fått like mye, hvis ikke mer, oppmerksomhet i animasjonskretser som i musikkmiljøer. Stylo mikser gammel disco, rap, en sår Damon Albarn, og en inderlig Bobby Womack til en hit som umulig kan være langt unna å ha "alt". På Superfast Jellyfish møtes De La Soul og Gorillaz igjen, sist sett sammen da de mottok en Grammy for hiten Feel Good Inc.

Det eneste aberet med å peke ut denne gullrekka, er at det plutselig føles litt urettferdig for det fantastisk vakre refrenget på Empire Ants, for ikke å glemme hardt-slag-i-magen-elektrolåta Glitter Freeze som gjestes av selveste Mark E. Smith fra The Fall. Og slik har man det gående, for dette er et sånt album. Et album der det å velge favorittlåter er litt som å velge hvem av de nye bestevennene dine du vil sende hjem fra et dritfint hotell i Mexico med gratis sprit.

Det er altså en del store gjestenavn på Plastic Beach. I tillegg til de jeg allerede har nevnt, har vi blant andre artister som Mos Def, Lou Reed og Clash-kollegaene Paul Simonon og Mick Jones. Det som redder dette fra å virke krampeaktig, er at på flere av sangene har gjestene også vært med på låtskrivingen. Dette merkes spesielt på Some Kind of Nature, der det nesten kan høres ut som om Lou Reed spiller en egen låt med Gorillaz som backingband. Og på Glitter Freeze vil jeg tro at Mark E. Smith - hadde han bare hatt evnen -ville ført seg meget komfortabel. Dette samarbeidet har gjort at låtene med gjesteartister både har snev av gjesteartistens eget uttryk, smatidig som det legger seg naturlig til på Gorillaz-stranda.

Det er én låt til som må få litt ekstra oppmerksomhet: Broken. Jeg har en mistanke. Vokalen på disse versene høres da vitterlig ut som David Bowie? Nei, han står riktignok ikke kreditert noe sted, og ja det ville vel vært rart hvis denne nyheten ikke hadde nådd en eneste av Bowie-freaksene som betaler penger for å være med i det sosiale nettverket på davidbowie.com, og som har epost-adresse av typen navn@davidbowie.com. Men, hvis det er Damon Albarn som synger dette, er det såpass likt Bowie at jeg ser meg nødt til å tolke dette som en homage i god gammeldags"stjerner i sikte"-stil. Mistanken blir jo heller ikke svekket da man ser bilde av karakteren 2-D i bookleten, sittende i en båt mens han holder et innrammet bilde av Hunky Dory-coveret, signert "Love David". En referanse som er desto mer intrikat hvis man har sett bildet av Bowie fotografert av Mick Rock i 1972, der han selv sitter i eksakt samme positur og holder eksakt samme innrammede bilde.

Homage/snikvisitt eller ei. Med Plastic Beach føles det som om tiden endelig har kommet, for de av oss som har ventet på at Gorillaz skal bli like interessant musikalsk som de har vært som konsept. Et animert band er på langt nær like spennende i 2010 som det var da de dukket opp for nesten ti år siden, og med Plastic Beach er det som at Gorillaz markerer seg litt mindre som et prosjekt, og desto mer som et band. Et bra et. Og kanskje enda viktigere: tiden har jo til og med kommet for de av oss som har drømt om å høre Snoop Dogg og Mark E. Smith på samme skive!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - The Letting Go

(Domino)

Oldham har reist til sagaøya ute i havgapet. Her, blant varme kilder, snødekte breer og staute vikinger, har den underfundige amerikaner funnet roen.

Flere:

Haust - Powers Of Horror
Koop - Waltz for Koop