cover

Lost In Space

Aimee Mann

CD (2002) - SuperEgo / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Poprock / Singer/songwriter

Spor:
Humpty Dumpty
High On Sunday 51
Lost In Space
This Is How It Goes
Guys Like Me
Pavlov's Bell
Real Bad News
Invisible Ink
Today's The Day
The Moth
It's Not

Referanser:
Supertramp
'Til Tuesday
Suzanne Vega
Edie Brickell
Tracy Chapman
Elvis Costello

Vis flere data

Se også:
The Forgotten Arm - Aimee Mann (2005)
@#%&*! Smilers - Aimee Mann (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Glad for å være voksen

Fra første minutt fanges du inn i hennes melankolske og troverdige poprock og knallsterke låter.

Aimee Mann tilhører den kategorien av artister som får meg til å føle meg glad for at åra går, at de grå hårene begynner å komme og at gikta melder seg. Dette er nemlig ikke musikk som jeg kan tenke meg er så interessant for den yngre garde, her er det lite raffe tekstlinjer, funky beats og høy partyfaktor. Nå er jeg heldigvis ikke så full av fordommer at jeg ikke antar at samtlige yngre mennesker ikke evner å nyte musikken til Aimee Mann, men jeg innbiller meg at det er lettere med årene. Vi kan godt kalle det voksen, moden poprock, langt inne i en finslepet singer/songwriter-kontekst der lyrikken evner å gi ettertrykkelig mening og ikke bare handler om enklere utredninger rundt funnet eller tapt kjærlighet.

For meg tilhører Aimee Mann elitelaget av denne type musikere. Jeg som mange andre opplevde vel at de første utgivelsene hennes passerte under radarhøyde. Hennes karriere i Til Tuesday har heller aldri vært noe jeg har lagt spesielt merke til, det er soloartisten Aimee Mann som har tiltrukket meg, men den fascinasjonen falt først skikkelig på plass etter filmen Magnolia. Manuset til Magnolia var skrevet så å si direkte etter Manns sanger, og kom nesten parallelt med utgivelsen Bachelor No.2 (2000) - som deler fire spor med filmmusikken. Musikken til Magnolia er Mann på det ypperste, og hennes klare kommersielle gjennombrudd. Magnolia er også en film som glimrende klarer å gjenskape kvalitetene i Manns musikk, en film som enkelt fortalt (om en ikke så enkel film) i stor grad handler om menneskelig svik og evnen til tilgivelse for sviket. Hver gang jeg ser Magnolia hoier jeg fremdeles med når skuespillerene stemmer i på hennes supertriste og vakre Wise Up.

Debuten Whatever i 1993 fikk god kritikk men lite salg, og I'm With Stupid (1995) tok heller aldri helt av. Hun fikk en liten hit da That's Just What You Are fikk plass i tv-serien Melrose Place (som jeg ikke har helt gode minner fra), men igjen gikk salget for tregt. Mye krøll med plateselskapet Amigo i starten av karrieren kostet nok noen krefter, men virker ikke å ha svekket Mann når hun nå gir ut Lost In Space på eget selskap.

Først litt om Aimee Manns stemme. Blant personlighetene på kvinnesiden av singer/songwritere finner vi mange markante stemmer som i seg selv skaper konkrete stemninger, men Mann er helt unik i sin egen stil og kvalitet. Hennes litt monotone, litt lavmælte, litt distanserte og først og fremst lakoniske stemme, gir meg av og til frysninger på ryggen i positiv forstand. Mitt første møte med Mann, låten 4Th of July fra Whatever (1993), skapte denne frysningen ganske så direkte, og jeg ble sittende igjen med spørsmål om hvilke skumle og traumatiske greier denne dama hadde vært gjennom når hun kunne høres slik ut. Jeg synes Mann går en dame som Edie Brickell en høy gang, mens hun legger seg jevnere mot storheter som Tracy Chapman og Suzanne Vega.

Lost In Space er elleve gjennomførte, totale og troverdige poprocklåter der Mann briljerer fra låt til låt, og kaster deg rundt i hennes eget lille univers. Åpningen Humpty Dumpty skaper en slack og tander stemning, med et veldig typisk lydbilde til å være Aimee Mann. Mann bruker ikke mye av spennvidden i stemmen sin, som vanlig, men tuller deg inn i et varmt teppe og gir deg en kopp kakao i hånden mens hun tvinger deg til å lytte til en ganske trist plate.

Bortsett fra åpningskuttet synes jeg det er få låter som utmerker seg voldsomt, men det er ikke fordi de går inn i hverandre. Det er heller fordi de ligger såpass høyt i kvalitet at det er vanskelig å plukke favoritter - omtrent som en sneip på tur i godtebutikken begynner hendene mine å skjelve ved av synet av paradis. Dette er også et hint om at Lost In Space er en plate som er verdt å lytte til i sin helhet, og der jeg ofte ikke føler dette som et valg når jeg setter på plata. Aimee Mann holder seg til halv fart tempomessig mye av tiden, men på en slik måte at man verken sovner eller blir for gira. Jeg irriterer meg litt over at min promokopi ikke inneholder teksthefte, da dette er gull verdt når man lytter til en artist som faktisk kan skrive gode låter.

Aimee Mann har tidligere samarbeidet med både Elvis Costello og Cyndi Lauper for å nevne noen, men viser atter en gang at hun klarer hele jobben selv, med glimrende resultat. Jeg tror ikke Lost In Space er noen direkte kur mot høstdepresjonen, men den fungerer som en glimrende følgesvenn når du er der.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day