cover

Timbaland Presents: Shock Value

Timbaland

CD (2007) - Interscope / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Hip-Hop / R'n'B

Spor:
Oh Timbaland
Give it to me
Release
Way I Are
Bounce
Come & Get Me
Kill Yourself
Boardmeeting
Fantasy
Scream
Miscommunication
Bombay
Throw it on me
Time
One & Only
Apologize
Two Man Show

Referanser:
The Neptunes
Quincy Jones
Prince

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


'I piss and take a shit on your beats but front!'

En av bransjens maktmenn repeterer seg selv og skjuler seg bak tåpelig arroganse og middelmådige gjestebidrag.

Tim Mosley har vært i studio, igjen. Som jeg insinuerte i fjorårets overentusiastiske anmeldelse av Futuresex/Lovesounds har hans status og markedsverdi skutt til et nivå hvor en soloplate ikke kom uventet. Etter å ha vært fjorårets kreative leder av smarte og uunngåelige pop-produksjoner har han nå fulgt opp sine tidligere soloprosjekter Timbaland & Magoo og Tim's Bio. Resultatet er blitt ganske forutsigbart, og det eneste sjokkerende her er egentlig hvor lite nytt Timbaland får frem.

For etter at en eller annen musikk-chump kalte Timbo for "The Brian Eno of hiphop" har den godeste produsenten fått for seg at han kan lage nesten hva som helst. Shock Value er derfor inndelt i flere sekvenser hvor han presenterer ulike genre: Futuristisk basert radiopop, house, hiphop, r'n'b, og et ganske platt forsøk på en slags crossover mellom rock og pop. Platen er pakket med kjente og kjære fjes fra Timbalands stadig utvidede omgangskrets, her finnes alt fra Justin Timberlake til Elton John.

I og for seg er sjokket hvor mange elendige gjesteopptredener det er her. Samtidig som Timbaland stort sett kvalitetssikrer beatsene sine, virker det som om han gir fullstendig blaffen i hva hans musikalske kollegaer legger ned av forbipasserende lytteropplevelser.

En etter en slentrer de innom Timbos millionfabrikk av et studio, og lirer av seg uinspirerte bidrag. Det åpner jo flott med Nelly Furtado og Timberlake, som sammen med Timbaland selv lager nok en landeplage i Give it to me.

Så følger et genialt instrumental-lignende spor hvor Timberlake er kreditert for å være nesten usynlig. House-sporet med stjerneskuddet Keri Hilson fungerer fett nok det, men så kræsjer overmotet fullstendig med den nesten patetisk forutsigbare Bounce. Her overgår Dr.Dre, Missy og Timberlake hverandre i å regelrett drite seg ut.

De to neste sporene er sammen med et uopplagt og forbigått G-unit og Timbalands mildt sagt klønete bror Sebastian. Og slik fortsetter Shock Value å overraske lytteren med sine håpløse vokalbidrag. Aller verst er Howlin Pelle og Fall Out Boy. De blir riktignok servert Timbalands mest mislykkede produksjoner til dags dato, og da snakker vi verre enn Indian Flute fra Tim's Bio, men ærlig talt.

Den som sammenlignet Timbaland med Brian Eno har forhåpentligvis endt i gapestokken, for Enos innovative og avantgardistiske musikkmisjon spores ikke i det hele tatt her. Timbaland har kanskje det største studioet med det dyreste produksjonsutstyret (og de kuleste vennene), men han har ikke evnen til å lage nyskapende produksjoner - lenger. Han er fremdeles blant verdens mest kvalitetsikrede produsenter, og vil fortsette å skape popmelodier som appellerer til et bredt publikum, hans karriere snakker da også i grunnen for seg selv. Timbalands egne vokalbidrag er, heller ikke spesielt overraskende, ganske klønete; alt fra når han kjører den Isaac Hayes-inspirerte voice overen på r'n'b sporene til når han rapper begir han seg ut på oppgaver han ikke mestrer.

Shock Value blir derfor på ingen måte en oppvisning av hans fremste egenskaper, og med alle gjesteartistene er det vel neppe for et soloalbum å regne.

Det riktige for Timbaland hadde vært å gi ut en ren instrumentalskive, en beat-tape hvor han viste hvorfor han er den beste, i stedet for å snakke kjedsommelig om det. Shock Value virker snarere som et desperat forsøk fra en av musikkbransjens mektigste og mest profilerte produsenter på å tviholde på sin posisjon gjennom å repetere seg selv, skjult bak tåpelig arroganse og middelmådige gjestebidrag.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Modern Lovers - Modern Lovers

(Beserkley / Sanctuary)

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Flere:

The Shins - Chutes Too Narrow
Death By Unga Bunga - Juvenile Jungle