cover

Rock of Ages

The Band

CD (1972) - Capitol / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Countryrock / Stadionrock / Swamp blues / Folkrock / Rock'n'Roll / Bluesrock / Gospel / Rhythm & blues

Spor:
Don't do it
King Harvest (has surely come)
Caledonia mission
Get up, Jake
The W. S. Walcott medicine show
Stage fright
The night they drove old Dixie down
Across the great divide
This wheel's on fire
Rag mama rag


The weight
The shape I'm in
Unfaithful servant
Life is a carnival
The genetic method
Chest fever
(I don't want to) Hang up my rock and roll shoes

Referanser:
Flying Burrito Brothers
Sir Douglas Quintet
The Grateful Dead
Buffalo Springfield
Bob Dylan
Neil Young
The Byrds
Gram Parsons

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Tidløs rock

Denne platen flyter som en hellig, himmelsk flod. Den er fullkommen...

En periode spilte jeg kun The Band.

Selv Bob Dylan, Bruce Springsteen og Neil Young ble satt på vent. I stedet gikk det på "Music from Big Pink", "The Band", "Stage fright", "Moondog matine", "Jericho", "The last waltz" og "Rock of ages". Ikke minst spilte jeg sistnevnte, liveplata som ble tatt opp på The Academy of Music i New York, nyttårsaften 1971.

Sangene ble egentlig framført i en helt annen rekkefølge enn på albumet. Flere av låtene ble tatt opp på lydprøven før selve konserten. Men det bruker jeg ikke mer plass på. Nå har jeg nevnt det.

"Rock of ages" er alt hva tittelen sier. "Rock of ages" flyter som en hellig, himmelsk flod. Den er fullkommen, enten den ble tatt opp foran publikum eller mens bandet hvilte middag. Dette er stor, stor amerikansk musikk. Stegene sitter til og med bedre enn på "The last waltz".

"Rock of ages" gir oss The Band før kameratskapet og samholdet gikk ut av musikken, mens Robbie Robertson og Levon Helm fortsatt snakket sammen og Rick Danko og Richard Manuel virkelig levde.

The Band var fortid og framtid, falsetter som svevde over prærien, sanger som kunne ha eksistert siden tidenes morgen, en vidunderlig syntese av alle typer amerikansk folkemusikk, fra country til gospel og blues. Gruppa lærte håndverket av Ronnie Hawkins, ble trollmenn sammen med Bob Dylan og forandret seinere rocken på egenhånd.

Jeg kunne ha valgt hvem som helst av medlemmene i The Band.

Robbie Robertson var låtskriveren, gitaristen som sjelden spilte ett knepp for mye, hjernen bak noe av den mest amerikanske musikken som ble laget i det forrige århundret. Levon Helm var "mannen på golvet", bondesønnen fra Arkansas, hjertet i The Band. Garth Hudson var "den gale professoren", edderkoppen som kunne spille tre instrumenter på en gang, honninggutten som gjorde musikken fyldigere og søtere. Richard Manuel hang seg etter en konsert i 1986. Han sang bestandig som om han hadde planer om å legge repet rundt halsen samme kveld.

Likevel er det Rick Danko jeg setter høyest. Han var kulere enn James Dean og Marlon Brando. Han var bassisten som bare danset avgårde. "On the day Rick Danko was born, the angels sang. Rick sang harmony".

Jeg velger meg Rick Danko. Lurer du på hvorfor, anbefaler jeg "The unfaithful servant" og "It makes no difference", eller "One too many mornings" fra 17. mai 1966, da Rick steg fram til mikronen, sang ordet "behind" og nesten satte Bob Dylan i skyggen på hans kanskje største kveld som artist.

Da Rick Danko døde i desember 1999, oppsvulmet, nesten ugjenkjennelig etter mange års narkotikamisbruk, visste alle at det ikke var noen vei tilbake for The Band.

Men det var "Rock of ages" dette skulle handle om.

Den amerikanske skribenten Greil Marcus vender alltid tilbake til den ustemte fela Rick Danko spiller på "Rag mama rag". Jeg går for gitarsoloen på "Unfaithful servant", blåserne på "The night they drove old Dixie down" eller trommene på siste del av "Chest fever". Men egentlig er det ikke nødvendig å høre mer enn innledningen på "Don't do it", første sang på albumet, eller hver lyd som kommer fra strupene til Richard Manuel, Levon Helm og Rick Danko resten av kvelden.

I 2002 kom "Rock of ages" i remastret utgave med ti bonuskutt, fire av dem med Bob Dylan. Men jeg holder meg til den gamle, kjente versjonen. Det er den som er blitt en del av tilværelsen. Det er den jeg trenger.

I perioder kan jeg leve på "Rock of ages" alene.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 10/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo