cover

End of Amnesia

M. Ward

CD (2001) - Glitterhouse / S2

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Americana / Singer/songwriter

Spor:
End of Amnesia
Color of Water
Half Moon
So Much Water
Bad Dreams
Archangel Tale
Silverline
Flaming Heart
Carolina
From a Pirate Radio Sermon 1989
Psalm
Ella
Seashell Tale
o'Brien / o'Brien's Nocturne

Referanser:
Giant Sand
Howe Gelb
Elliott Smith

Vis flere data

Se også:
Transfiguration of Vincent - M. Ward (2003)
Transistor Radio - M. Ward (2005)
Post-War - M. Ward (2006)
Hold Time - M. Ward (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Gå, mine sanger, til de ensomme og utilfredse

Et pliktkjøp, særlig hvis du liker Elliott Smith, Neil Young eller Giant Sand.

Jeg ble oppmerksom på Matt Ward gjennom Giant Sand og Howe Gelb. Sistnevnte mottok en tape av Ward, og ble øyeblikkelig så imponert at han like gjerne slapp Duet for Guitars #2 (1998) som første ikke-Giant Sand relaterte artist på labelen OwOm. Ward fikk følgende ord med på veien: "I don’t know how to describe that feeling, it's just a sensation that lends itself to something that always ends up being around for a while and making music that lasts and thrives..." Det er ikke vanskelig å dele Howe Gelbs glede, og nå er Ward tilgjengelig for folk flest med sin nye plate, End of Amnesia.

Det har blitt en utsøkt opplevelse og en plate du kan nyte igjen og igjen (noe jeg har gjort). Selv om Ward ikke har direkte linker til Giant Sand - Gelb spiller riktignok piano her - så befinner han seg litt i samme gaten. Det betyr at han har ett bein i den amerikanske visetradisjonen, mens det andre svinger ganske så løst rundt alt annet som føles riktig her og nå. End of Amnesia er forsiktig kledd med instrumenter, og det spilles hovedsaklig akustisk. Eneste skramlelåt her, rockeren Flaming Heart, blir i så måte et unntak.

Selv om for eksempel Color of Water og Half Moon begge humper igang i typisk Giant Sand-tempo, så sklir ikke Ward ut i utagerende adfed, men heller inn i et mykere og mer pop-vennlig spor. Han har da også en stemme som matcher det; skjør og varm, litt Elliott Smith, litt Neil Young (Sad Dreams, Archangel Tale), og av og til kledelig rusten.

Mens Ryan Adams fikk en semihit med sitt søte Carolina, er ikke Wards Carolina noe særlig svakere. Et eksempel på de fine tekstene hentes nettopp herfra: "I used to feel like California, with baby eyes so blue/ Now I feel like Carolina, I split myself in two/ Now I’m walking backwards from Chicago through Washington..." En av årets nydeligste viser, dette her. Når han så sjarmerer oss i senk med Seashell Tale og den lange historien om o’Brien til slutt, så er det ikke mye å utsette. Begge kunne forøvrig vært hentet fra Howe Gelbs Hisser (1998), og det er ment som et kompliment.

Med 14 låter blir det rom for hint og hist, også instrumental skjønnhet (End of Amnesia, Silverline og Psalm, som nærmest er en John Fahey tributt). Alt bindes fast sammen av Ward til en svært helhetlig plate, og ikke minst en utgivelse som vokser over tid. End of Amnesia beviser at vever realisme fra verandaen fortsatt stikker i selv det mest herdede hjerte, og i en mer rettferdig verden hadde M. Ward vært fremste talsmann. Han fortjener ditt øre.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo