cover

In GOLD We Trust

Russian Amcar Club

CD (2003) S2

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Idiotrock / Garasjerock

Spor:
Babe
Otto Was so Tired of Life
Get Out
Nice Day to Die Today
Doctor
Dingeling
I Don't Want to Be
Fuck You
Bloody Swing
I Don't Like to Loose
Motorbike
Boris is Here, Boris is There
Cruising Around
When the Saints are Marching
Beat the Beast

Vis flere data

(1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7)


Som en dvask Hårekstripe

Vår anmelder med klar tale: 'Stopp pressen - årets verste plate er her'.

For en tid siden kom jeg over en reklame for denne platen. Her sto det at hvis vennene mine ikke headbanger til In GOLD We Trust er det på tide å skifte venner. Jeg vil hevde akkurat det motsatte; hvis du setter på denne for vennene dine, og de simpelthen ikke makter å holde styr på nakkemusklene sine må det være noe alvorlig galt med dem, og det kan være lurt å se seg om etter en ny omgangskrets.

For å ta en klisjé er det ikke usannsynlig at disse, vennene dine, egentlig tilhører en gjeng som herjer landeveiene som forbinder østlandets flatbygder under navnet "Køddene", de kjører feite rustholker dagen lang, før de drar hjem og banker konene sine og sovner med hjemmebrenten i armkroken. Selvsagt er dette bare tøv, men det er tatt med for å si noe om platen på et rent metaforisk nivå: den er nemlig også bare tøv. En ren klisjé trykt ned på et stykke plast. Selvfølgelig kan det hende jeg skriver dette fordi jeg tar denne platen på alvor, og forsøker å lete etter hva den faktisk har å komme med, fremfor å spille med på den helt sikkert kjempevittige vitsen dette prosjektet er. Bandet ble visstnok formet i en amerikansk bil etter at medlemmene bivånet en Bresjnev-tale i baksetet, de beskriver musikken som "orgelpunk", men behandler orgelet med en forståelse for dets egenskaper som vekker tankene på panfløyteversjoner av AC/DC-låter.

Det får vel egentlig bare være, skal det være morsomt vil jeg gjerne le av det, ikke føle behovet for å slenge platen veggimellom. Så hva er egentlig galt? Tja. Enklere er det vel kanskje å peke på hva som ikke er galt, ettersom det er langt færre ting. Musikken er fremført av folk med peil - de bommer ikke på rytmen en eneste gang, og det virker som om de har klart å stemme gitarene. Bortsett fra dette mangler egentlig In GOLD We Trust det meste. Det finnes ikke en eneste catchy melodi her, kun et frenetisk Hammond-orgel som legger enkle passasjer over en nokså rask rytmeseksjon, pent krydret av en vokal som mer rauter enn synger, som oftest kjørt gjennom en eller annen slags forvrengning. Tekstene er... uinteressante ("I don't want to be anything to day. Shut up. Don't talk to me today."). Det er kjedelig, det er uoriginalt, det finnes ingenting som gjør at jeg kommer til å sette på denne platen en gang til. Det er faktisk skikkelig slitsomt å høre på den.

Det er vel egentlig ikke så mye mer å si, det er vanskelig å skrive noe fornuftig om ting man ikke orker å høre på i mer enn akkurat nødvendige doser. Hva er egentlig vitsen med å gi ut denne platen?

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Serena Maneesh - Serena Maneesh

(HoneyMilk)

Med oppheita fuzz-pedal, kvasse gitarfigurar og englar i kulissane presenterer gjengen frå sør-vestlandet eit inferno i svart, raudt og kvitt.

Flere:

The Mormones - Guide To Good And Evil
Mew - No More Stories / Are Told Today / I'm Sorry / They Washed Away / No More Stories / The World Is Grey / I'm Tired / Let's Wash Away