cover

Blue Sky

The Core & Nils Olav Johansen

CD (2006) - Jazzaway / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Improvisasjon / Rock / Avantgarde / Modal jazz / Psykedelia / Prog

Spor:
Cavemans Blues
Illiman Dance
Blue Sky, Blue Eyes
Shoot the Evil Dog
Indian Song

Referanser:
John Coltrane
Motif
Atomic
Wayne Shorter
The Doors
Jan Garbarek Quartet

Vis flere data

Se også:
Vision - The Core (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Strålende

groove har bedt to av våre jazzskribenter kikke nærmere på Blue Sky. Her er Ole Albrekt Nedrelids analyse.

The Core er kvartetten som med sin ville improenergi har røsket tak i hårfestet på en mengde folk på scenene rundt om i landet. Som nok et utspring fra jazzlinja i Trondheim etablerte de seg rundt årtusenskiftet som fullverdige Coltrane-elskere, noe man ofte blir når man skolerer seg til musiker i den byen. Kjetil Møster har fordypet seg så mye i 60-tallets saksofonguru, og utviklet seg videre derfra, at han i januar kunne dra til i New York og motta prisen for fjorårets unge internasjonale jazztalent. Bandet som følger opp er minst på høyde med hans kvaliteter, og gir oss her noe av det råeste Norge har sett på lang tid.

Blue Sky er deres andre skive. Vision var den første, og ble av groove omtalt som en energibombe med nærliggende livefølelse. Hvorvidt følelsen av å høre et band live kommer frem på nummer to kan nok diskuteres, men det spørsmålet drukner i grunn i alle andre positive sider ved skiva.

De virker kanskje en tanke reflektert og gjennomtenkt. Men likevel er det altså energi som er essensielt for The Core. Fra første stund denger de løs på instrumentene, jeg kjenner foten begynner å riste bare ved tanken. Et ostinat i pianoet åpner kalaset, hvorpå resten av bandet slår til for fullt etter noen takter. Den ville melodien på sopransax sørger for at også lytteren vil være med i selskapet, her er det nemlig svært vanskelig å sitte rolig.

Erlend Slettevoll på piano har et fascinerende håndlag med tangentene, hvor akkordene sitter tett og riffene rocker. Ikke bare i førstesporet, men også Shoot The Evil Dog åpnes av dissonanser satt sammen til en rytmisk motor. Steinar Raknes på bass og Espen Aalberg på trommer er en flott motvekt til den elegant smårøffe stilen til Slettevoll, spesielt er Aalberg en viktig bit i dette puslespillet. Alt i alt er dette et komp som virkelig er spennende å lytte på.

The Core har tidligere blitt gjestet av enkelte ekstra saksofonister, denne gangen er det Nils Olav Johansen på gitar som trår til. Det kan ikke sies å ha vært et dårlig valg, for hans bidrag er riktig friske og løfter i grunnen plata noen hakk. Den allsidige gitaristen synes å traktere også denne stilen veldig godt, i hvert fall oser han av musikalitet og tilpasningsdyktighet. Den seige Blue Sky, Blue Eyes hadde muligens ikke vært den samme uten den noe stilbrytende soloen.

Selv om Aalberg er bandskaper, fremstår Kjetil Møster som sjefen sjøl. The Cores profil preges nok mye av ham. Som tidligere nevnt, er han en av mange som har valgt John Coltrane som sin læremester, og man kan ikke gjøre annet enn å ta av seg hatten for den saksofonisten han har utviklet seg til å bli i løpet av de siste årene. De lange tonene, de hurtige tonene, de stygge tonene, det fantastiske språket - alt hva man finner hos Coltrane finner man også hos Møster. Han kopierer, men er samtidig ren og personlig i uttrykket.

Aalberg og Raknes er komponister på Blue Sky. Fem kutt på tre kvarter tilsier at hvis bare to av dem ligner på hverandre, blir det ene overflødig. Men det skjer altså ikke. Det fine her er variasjonen mellom tung og lett, langsom og hurtig. Hver låt har sin karakter, er sin egen reise. Ofte er det like fint å sitte og høre på arrangementene som det er å høre de individuelle prestasjonene, siden det vandres fra lange sessions til mer definerte låter oppdelt i biter. To motstykker som kan nevnes her er Illiman Dance, hvor assosiasjonene til A Love Supreme virkelig kommmer frem, og Shoot The Evil Dog, som representerer essensen av energien The Core står for.

Alle jeg har snakket med om denne plata har kun vært overbegeistret. Alle omtaler jeg har lest er udelt positive. Det er klart at da jeg satte Blue Sky i spilleren, hadde jeg høye forventninger. Og det tok ikke lang tid før disse var infridde og vel så det. Verden, og for så vidt Norge også, svulmer over av jazzband som vil hyle energi. The Core er et av dem som virkelig skiller seg ut og er i stand til å gjøre seg markert også på sikt. Gi dem plass.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robert Normann - The Definitive Collection 1938-41, Vol.1

(Normann)

Et stykke kulturhistorie - Robert Normanns musikk gjenoppstår i oppusset lyddrakt.

Flere:

Bonnie Prince Billy - The Letting Go
The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells