cover

Songs of Prey

Scaramanga Six

CD (2009) - Wrath

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Stadionrock / Goth / Glam / Alternativ / Punk

Spor:
Hole in My Emotion
Self Destruct
I Didn't Get Where I Am Today
You Should Have Killed Me
When You Had the Chance
Song of Prey #1
Misadventure
Another Coward
Groom of the Stool
Song of Prey #2
Back to School
Sophia in Blue
The Twentieth of Hell
By-Product
Pink and Blue

Referanser:
Queens of the Stone Age
The Stranglers
The Who
The Damned
Roxy Music
Queen
Muse

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Klisjefylt fra kunstskolen

På sitt verste et pretensiøst studentband som spiller oppblåst kunstrock, mest av alt bare kjedelige og forutsigbare.

Man skal bestandig være skeptisk overfor kritikeryndlinger, obskure band som en samlet gjeng med kritikere på sitt paradoksale vis digger helt kritikkløst. Det kan virke som Scaramanga Six er en slik hype.

Innrømmelser kan selvfølgelig gjøres: Songs of Prey er både intens og teatralsk, oppfinnsom og litt småsær. Men er det nok til å utøse superlativer over dem? Kanskje, kanskje ikke. Deres intensitet blir litt for stressa, hør bare på I Didn't Get Where I Am Today. Oppfinnsomme taktskifter og nydelige klangbilder til tross, er det ikke noe påtatt over hele dette konseptet? Vokalist Steven Morricone har sagt at Scaramanga Six skal være en ond popgruppe som om "Scott Walker som sanger i The Stranglers eller Tom Jones som frontmann i Motörhead...". Joda, akkurat det ville vært interessant: en skikkelig hybrid med potensial for musikalsk-dialektiske møte- og krysningspunkter.

Men ærlig talt: Scaramanga Six har ikke et snev av kreativ hybrid innebygd i seg. Sjekk You Should Have Killed Me When You Had the Chance, et oppkok av velbrukte musikalske rock-klisjeer som du nok har hørt tusen ganger før og som er for forutsigbare til at man orker å nevne dem spesifikt. Eller som begynnelsen av The Twentieth of Hell. Skal det være en outtake fra Velvet Undergrounds White Light/White Heat? En låt som Another Coward får meg bare til å gjespe. Åh, så kunstnerisk og samtidig åh, så rått. Javisst ja.

Scaramanga Six er egentlig bare et tredjerangs britpop tilsatt litt punkrock-essens med en dæsj av Queen/Muse rock-effekter. Til nød så kan gruppa gå an på bilstereoen langs en kjedelig motorvei på søndags ettermiddag på vei hjem fra hytteturen. På sitt verste er de bare et pretensiøst studentband som spiller oppblåst kunstrock. Men mest av alt er de bare kjedelige og forutsigbare. På Sophia in Blue går teksten slik: "I act in good faith, but still you create a veil of suspicion, a web of chains." Akkurat det er ord som blir en boomerang for deres del.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo