cover

Yes, U

Devastations

CD (2007) - Beggars Banquet / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Voksenpop

Spor:
Black Ice
Oh Me, Oh My
Rosa
The Pest
As Sparks Fly Upwards
Mistakes
The Face of Love
An Avalanche Of Stars
The Saddest Sound
Misericordia

Referanser:
American Music Club
The National
The Triffids
Giorgio Moroder

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Oh Me, Oh My

En av forhåndsoutsiderne til årets plate i 2007 viser seg å være årets kalkun.

Man finner djevelen i detaljene, og med et navn som Devastations ligger det i kortene at man må vente å gå på en og annen smell. Men denne var jeg på ingen måte forberedt på. Yes, U skulle være platen som løftet Devastations ut av obskuritetens bakgård og opp på den store scenen. Et kommersielt og kunstnerisk gjennombrudd.

Grunnen kunne ikke vært bedre beredt: Den selvtitulerte debutplaten fra 2003 ga så mange, gode og sterke assosiasjoner til band som The Triffids, Tindersticks og The National, at man ante at disse unge australerne var mer enn bare talentfulle.

Andreplaten Coal hadde sine mangler, men hadde likevel nok ved seg til å sementere inntrykket av bandet som stilsikre leverandører av episk widescreen-rock. Og nok til å få Beggars Banquet til å åpne lommeboken for å sikre seg utgivelsrettighetene både til Coal og bandets kommende plater.

På Hovefestivalen i sommer spilte de gåsehud på et trettitalls oppmøtte (som gjennom frenetisk SMS-aktivitet ble tre-fire ganger så mange i løpet av den knappe timen de fikk lov å holde på). Hadde noen der og da bedt meg satse en årslønn på distribusjon av den kommende platen ville jeg ikke ha nølt et sekund.

Og nå på forvinteren dukket den endelig opp, Yes, U.

For en plate.

Gudene skal vite at jeg har forsøkt å forstå dette prosjektet. Den er spilt sent og tidlig, høyt og lavt, til og fra jobb. Forlengs og baklengs. Jeg har forsøkt å tillegge den avantgardistiske visjoner, anstrengt meg for å løsrive den fra alle bånd til tidligere sammenlignbare storheter, ja, sågar prøvd å lete etter glimt i øyet under grøten av overprodusert, "stemningsfull" pop.
Yes, U har omtrent vært for en guilty pleasure å regne de siste ukene. Og det føles helt håpløst feil.

Problemet er nokså fundamentalt. Platen mangler gode låter. Og i et forsøk på å kamuflere de stumpene man har, klinkes det til med en produksjon så patostung at den får Vangelis til å høres lo-fi ut. Bandet trekker selv frem artister som Grace Jones og Italo-Disco-pioneren Giorgio Moroder som forbilder, noe gi en pekepinn på hvorfor det låter som om stakkarene har havnet i feil studio. At bandet har levert strålende rock tidligere kan vanskelig holdes mot dem, men det gjør utvilsomt denne 50 minutter lange meditasjonsøvelsen mer frustrerende enn den ellers ville vært.

Hele scenariet minner litt om walisiske Jack, som i 1996 ga ut en av tiårets beste debuter. Oppfølgeren to år senere holdt nesten samme standard, men så ble bandet plutselig borte. De oppnådde riktig nok aldri den store kommersielle suksessen, men hadde en busslast svært hengivne fans på slep (blant dem John Peel), og da bandet annonserte at en ny plate var på trappene i 2002, var det som en ekstra julaften. Den påfølgende skuffelsen over resultatet, den dvaske rytmebiffen The End of the Way It's Always Been, kan nesten ikke beskrives.

Symptomene er påfallende like dem på Yes, U: Baktung, humørløs overproduksjon, halvgode låter som trekkes ut i 6-7 minutter og en følelse av resignasjon som overhodet ikke kler bandet.

Og for ordens skyld: Verden hørte aldri mer fra Jack.

Nå er ikke alt helsvart. Rosa er en monumental sak som vokser og vokser før den eksploderer i kaskader av støy, mens The Pest blander The Cure-vokal med en stødig trommepuls og elegant, nedtonet gitarspill. Begge er strålende eksempler på hva bandet kan få til når de lar sangene puste uten å lesse på med effekter. Bare synd det er så altfor få slike øyeblikk her.

Devastations har i beste fall fått blandede kritikker for denne også i det store utland. I den anledning har de gått i skyttergravene, og har gjennom hjemmesiden sin hamret løs på uvitende og ignorante journalister som ikke ser storheten i sangene og, verst av alt, kaller Yes, U en deprimerende plate.

Nå ja. What's the saddest feeling that a man can feel? / Is it the sting of regret or when he doesn't know what's real or imagined? / Is it when he has abandoned all hope? / Or is it the crush around his neck as he tightens that rope? synger Conrad Standish på The Saddest Sound – og det burde vel greit oppsummere det hele.

Men – og dette er jeg 100 prosent sikker på – Devastations kan fremdeles utmerket godt ha et mesterverk i seg. Noen må bare fortelle dem at dette ikke er veien.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon

(XL)

California Here I Come! Cosmic cowboys, lykkejegere og blomsterbarn forenes i Topanga - 40 år siden forrige gang.

Flere:

Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko
Helge Lien Trio - Live