cover

The Listener

Howe Gelb

CD (2003) - Thrill Jockey / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Americana / Alkojazz / Tango / Crooner / Ørkenrock

Spor:
Glisten
Felonious
Jason's List
Cowboy Boots
Torque (Tango de la Tongue)
Piango
Lying There
B 4 U (Do Do Do)
The Nashville Sound
Blood Orange
Moons of Impulse
Now I Lay Me Down
Lemmy n Emmy

Referanser:
Lou Reed
Tom Waits
Lee Hazlewood

Vis flere data

Se også:
Confluence - Howe Gelb (2001)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Beyond the comfort zone

Howe Gelb står i ledtog med storkapitalen, og har faktisk spionert på oss hele tiden.

Howe Gelb er i virkeligheten en hemmelig agent hyret av et firma i Bleekerton som spesialiserer seg på kulelager og nagler: "They need a man in the field; someone willing to go out there beyond the comfort zone, and bring back some insight into the actions and displays of modern thinkers. It's their way of staying one step ahead." Gelb påtar seg oppdraget under dekke av å være en kultartist.

Følgende tre elementer er sentrale for å virke troverdig:
1) A lack of proficiency of any instrument of choice
(this would allow a more unique style to emerge from playing)
2) A definite omission of melody in the material
(this made it even easier to qualify to such status)
3) A demeanor of abandon;
a reckless execution mixed with an offhanded delivery with too much wordplay.

Gelb har sannelig lurt oss grundig de siste 20 årene ifølge omslaget, og The Listener vil nok neppe rokke ved hans kultstatus. Men platen er også en av hans mest tilgjengelige og bør ikke ha problemer med å favne et større publikum. Hver plate signert Howe Gelb innebærer en form for utvikling, og han forklarer seg som vanlig best selv - også denne gangen: "The piano's stealing Lou Reed licks, licks that he probably stole. I'd rather 'em be Thelonious'..." (Felonious, som enkelte kanskje husker fra Pedalless, 2002). Han høres ut som Reed her, rusten og morken i stemmen som en crooner foran tangentene lenge etter at gjestene har forlatt baren. Hans påvirkning fra jazz-pianister (særlig Thelonious Monk) er velkjent, Gelbs forrige soloskive Lull Some Piano (2001) var sågar en helinstrumental pianoplate, og selv om The Listener er en mer tradisjonell rockeplate skuler han i stor grad mot jazzens verden.

Fortsatt med ørkenen som sceneteppe, men nå også med Danmark som base (Gelb flyttet sammen med kone Sofie og barn for et års tid siden, og pendler så vidt jeg vet fremdeles mellom de to landene) er The Listener innspilt på to kontinenter. Selvsagt spiller Howie de fleste instrumentene selv, men han har også med to sett musikere. Arizona-gjengen består denne gangen av blant andre Burns/Convertino (Calexico), Handsome-familien Sparks (som vekker til live Blacky Ranchette på Moons of Impulse), Nick Luca og Carla Ecker. The Nashville Sound er passende nok innspilt hos Mark Nevers (Lambchop) i Nashville, mens Lemmy N Emmy er tatt opp på minidisc på et hotell i Milano. Hoveddelen av platen er innspilt i Danmark og med danske musikere, særlig fra bandet Under Byen, som uanstrengt fyller skoene til Burns & co.

The Listener er Gelbs mest varierte soloplate, og den er sammen med Hisser (1998) hans mest neddempede. Men i motsetning til sorgfulle Hissers lo-fi uttrykk, er The Listener fylt av varme og liv, alvor og humor om hverandre og med en rik instrumentering hele veien. Åpningsrekken med instrumentale Glisten, Felonious og Jason's List er pianobasert og røykfylt, med behagelige strykere som klassisk element - nærmere Tom Waits enn Giant Sand. Sammen med instrumentale Piango møter vi her en "crooner" side av Gelb, en rolle han kler naturlig og verdig med alderen.

På den mer utadvendte siden av spekteret er Lying There og B 4 U (Do Do Do), en homage til Bill Withers. Jeg synes denne gitarorienterte og poppa stilen bryter noe med Gelbs ruglete stemme, og de to ender som platens minst interessante spor. Men stort sett husker The Listener avgårde i Gelbs egen verden. På Cowboy Boots er det som han kryper ut av høyttalerne når han knurrer:

Back home I hear the rain's have failed this year
The mountains are on fire
the situation is dire
I'm out here with all the gray skies
And still don't recognize
what they call summer
I'm loving the rain
but everyone here thinks it's a bummer.

Han omtaler ørkenen med distanse, og har forlatt den til fordel for dansk skjønnhet: "Guess it's true what they say, women here really look that way, so much so that I married one". Ikke bare er de vakre, de synger også bra. Som på tangoen Torque (Tango de la Tongue) med Henriette Sennenvaldt fra Under Byen, og med blant annet fele, sag og congas deler låten noe av den fargerike stilen til lillebrorbandet Calexico. På Blood Oranges er det Marie Frank som synger duett (nærmest en Lee/Nancy denne), mens Sofie Albertsen Gelb selv er med på Lying There.

I årevis har jeg blitt spurt hvorfor jeg holder Giant Sand og Howe Gelb høyere enn det meste annet der ute. Jeg vet egentlig ikke, kanskje det er på grunn av den karakteristiske løse rytmen, kanskje svaret finnes i de halvt surrealistiske tekstene eller i Gelbs evne til å utnytte øyeblikket, det impulsive, gleden i det uventede og viljen til å oppsøke det ukjente og dermed skape en helt unik identitet. Kanskje det bare er fordi han skriver låter som er bemerkelsesverdig tidløse og holdbare. The Listener bugner av disse uimotståelige øyeblikkene av gelbness, som slentrende The Nashville Sound: "There's a motion this morning, here in Nashville town...", intime Lemmy N Emmy og Now I Lay Me Down - en krypende vise med sagsolo.

Ørkenkongen har alltid gått egne veier, og han gjør det fortsatt. The Listener er nok en murstein til huset han har bygget på gjennom sine drøyt 20 år som plateartist. En karriere som helst har gått på tvers av gjeldende musikalske normer og publikumsappell, men som aldri har rokket ved hans artistiske integritet. Snarere tvert om, hans casa står stødigere enn noensinne, som siste utpost i en verden av noksagter og flyktige parenteser.

The Listener er både variert og varierende, men hele tiden befriende naturlig og upretensiøs. Det finnes ikke maken til Howe Gelb.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Norske Slagere Kapittel 1 - 1955

(Normann)

Det er med et visst vemod man lytter til denne kavalkaden, vel vitende om at dette tonegull representerer et toppunkt som aldri siden er blitt nådd.

Flere:

Kaospilot - Shadows
Karl Seglem - Femstein