cover

Distance and Darkness

Burns Out Bright

CD-EP (2004) - Deep Elm

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Emo

Spor:
Crowded Streets, Empty Skies
Our Proudest Moments
Watership Down
Something I Can Steal
Twenty-Two
Prodigal

Referanser:
Rival Schools
Jimmy Eat World
Re Vera
Glory Of This
Blink-182

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Burnout Brights

Låter om kjærlighetssorg for de som skjemmes over å høre på kjærlighetssanger, men syns det er greit når pakkes inn i hard innpakning.

Burns Out Bright er en ung kvartett med base i Columbia, South Carolina. Stikkord er den etter hvert så forhatte genren emo, og blir presentert til oss av den ofte svært så pålitelige labelen Deep Elm, som også har band som The Appleseed Cast, Saves The Day og Slowride i stallen.

Som en EP optimalt skal gjøre, viser Burns Out Bright her flere sider av seg selv. Det er ingen lett sak å mestre et slikt format, men i løpet av seks låter her får man raskt et inntrykk av hva det er snakk om.

Når man leser sporlisten går nok tankene i retning emo, og når man hører på tekstene er det definitivt bekreftet. Klisjeene står praktisk talt i kø, og kan nok lett bli en massiv ulempe for bandet. Crowded Streets, Empty Skies viser Burns Out Bright fra sin mest filosofiske side, og er velspilt men forferdelig tam. Også klisjébomben Watership Down imponerer heller lite:

"Please don't hang up now, I just need a moment. I've cried my last swear, so please hear me out..."

Når jeg ser at låt nummer fire heter Twenty-Two, tenker jeg automatisk i baner Thirty-Three (The Smashing Pumpkins), og dette er også en veldig rolig låt. Det er den eneste låta her som bytter ut aggressive gitarer med mer forsiktig håndtering. Resultatet har i dette tilfellet blitt blodig monotont og kjedelig. Sistesporet Prodigal bidrar ikke stort til en EP som når alt kommer til alt tilføyer lite til både genren og utenfor.

Ikke imponerende debut fra dette unge bandet, altså. Om ikke den er godt for noe annet, så er det sikkert nok til at damene kom tilbake etter at kjæresten som en gang var taper og spilte i band hjemme i garasjen fikk platekontrakt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tom Waits - Blood Money

(Anti)

Tom Waits er tilbake i sin aller beste og mest imponerende form.

Flere:

Motif - Expansion
Mahjongg - Kontpab