cover

I Dur og Brott

Erik Bye & Kongelige Norske Marines Musikkorps

CD (2004) - Kongelige Norske Marines Musikkorps

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Vise

Spor:
Vestafor Son
Fiskerens Morgensang
Gå Til Onkel
Kjerring På Vintertunet
Guttane
Et Borgerkrigsportrett
Sheraton Slott i Armods Stad
Hersker og Narr
To Passasjerer
Mazurka
Anna Lovinda
Venezuela
Miss Maud
Hildringstimen
Royal Flush Hotel
Så Lenge Skuta Kan Gå

Referanser:
Vidar Sandbeck
Nils Ferlin
Wolf Biermann

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Bauta over en bauta

Blant de yngste platene noen nordmann har utgitt de siste årene.

Vi er blitt så vant til å omtale og høre omtalt Erik Bye som en "helt", "kjempe", "hedersmann" og monument at mannens aura av myte og nasjonalsymbol delvis har skjøvet det viktigste aspektet ved hans virke, hans kunst, litt ut over sidelinja. Han er undervurdert som lyriker, en skjebne han deler med to andre nålevende storheter innen norsk viselyrikk; Vidar Sandbeck og Ivar Medaas, og eksponeres nå i stor grad av sin "legende" mer enn for sin diktning. Konsertene med Bye og Willy Andresen er feirede tilstelninger som styrker det mytomane ved Bye. Og er vi egentlig tilstede for å høre hva mannen synger om? Er vi ikke der for å delta i feiringen av - Erik Bye?

Byes jevne men kresne utgivelser av bøker og plater har til sammenligning fått pussig beskjeden oppmerksomhet. Han har hatt en regelmessig produksjon av diktsamlinger og plateinnspillinger siden suksessen med Vårherres Klinkekule på 80-tallet. Men salget ser ut til å ha vært sparsomt på de siste skivene, i sterk kontrast til publikumstilstrømningen ved hans konserter. Synd, for platene formidler den stadig fornyede formidleren Erik Bye, et møte jeg unner langt fler enn hans engere krets av svorne fans.

Det er også et paradoks at den stadig nyskapende Bye aldri har falt for fristelsen å sementere sin "legende"-status med en skikkelig Greatest Hits-samling, à la Femti Beste fra Femti År eller lignende. Det nærmeste vi kommer er I Dur og Brott, hvor han synger en blanding av gammelt og nytt akkompagnert av Den Norske Marines Musikkorps. Her får vi servert klassikere som Gå Til Onkel og Hildringstimen i selskap med nyskrevne sanger med tildels skarp samtidsdokumenterende tendens. Marinekorpset serverer samfulle og tidvis overraskende arrangementer, dempet for det patos anledningen helt klart innbyr til. Under Christian Eggens ledelse har orkesteret funnet et modus som kler Bye som hånd i hanske. Hans stemme er satt i forgrunnen av lydbildet, og hvordan lyder Erik Bye når han nå er nærmere de åtti enn sytti?

Vel, det er fristende å sammenligne med den sene Frank Sinatra (det ultimate kompliment fra denne melder). De lange tonene er borte, det melodiøse er avmålt og fraseringen har antatt et mer resiterende uttrykk. Bye har, som Sinatra, avpasset aldermessige forutsetninger til stoffet og skapt et sangteknisk uttrykk som er både plastisk og resitativt på samme gang. Denne måten å foredra en sangtekst på kan fort bli en repeterende øvelse i betoning av lyriske poenger og retoriske punchlines, men ikke slik hos Erik Bye. Såklart ikke - dette er Big Erik at the top of his game - han virker helt løst fra visesangerens katalog av virkemidler og konvensjoner. Det er en vidunderlig frihet over tolkningene hans, særlig av de gamle favorittene som Vestafor Son og Hildringstimen, men lån særlig øre til hans frie musikalske foredrag på det nye materialet: Fantastiske Sheraton Slott i Armods Stad, en øyeblikkelig klassiker med motiv fra Bush Jr's nye verdensorden, Miss Maud og Guttane er klinkende klare indikatorer på at dikteren Bye fortsatt er en av de skarpeste hoder som fester vers på papiret her til lands. Teksten Hersker og Narr minner også om refseren Erik Bye, en klar stemme i den norske konsumtåka. Alt utlagt med hans karakteristiske sangteknikk, der stemmen kommer i kastevinder og det høres ut som han har kjørt smergelskive over stemmebåndene. Herlig!

I Dur og Brott er storartede saker, og selv om det merkes at utøveren er en mann av alders pondus her og der, er dette blant de yngste platene noen nordmann har utgitt de siste årene. Min helhjertede anbefaling. Hopp gjerne rett til spor 3 før du lytter gjennom hele plata: Gå Til Onkel i en fantastisk gåsehud-induserende versjon. Fy flate - sett toppseil, Erik!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo